Good that we have oil to fall back on

VI ER NÅ INNE i en fase av norsk historie hvor vi kommuniserer med omverdenen på et kaudervelsk engelsk, Norwenglish. Et alvorlig trekk ved denne nasjonens selvtilfredshet er illusjonen av at vi snakker engelsk. Å høre nordmenn baske seg trette i et engelsk som henger som tunge laser rundt anklene, er ikke skjønt. Godt at briter og amerikanere er så høflige.Kan vi ikke i alle fall av respekt for briter og amerikanere innse at vi er dårlige og gjøre noe med det? Alle skal synge med sitt nebb; det er ikke arrogansens budskap jeg synger. Jeg vil bare ta litt til orde for at vi strekker oss litt mer. Man tenker med gru på hva som kan skje i Statoils styrerom hvor denne enstonige lingo nå skal avgjøre store kontrakter.

Krise for tysk.

Forfallet i engelskkunnskaper er ille nok. Men hvor mange av våre politikere er opptatt av en like stor blemme: Forfallet i kunnskap i tysk og fransk eller andre europeiske hovedspråk. Over 100 millioner taler i dag tysk. Tyskfaget er i krise. Noe kan skyldes den innadvendthet som Blindern alltid har vært preget av. Men dette er virkelig en nasjonal form for kulturell harakiri. Underlig få i dette uambisiøse, selvtilfredse land synes å bekymre seg.Problemet er en dyp antiintellektuell kultur med regjeringsmedlemmer som åpenbart ikke forstår at språkkunnskaper kan formidles på så mange måter og på så mange nivåer. Det er ikke bare spørsmål om grammatikk og pugg. Man kan undervise i tysk ved å lære elevene tyske folkesanger, tysk geografi, historie, ja endog popmusikk og håndverkstradisjoner. Man kan rent ut sagt opphisse ungdom gjennom språket.Å reise til Berlin, eller gjerne til Paris, Roma eller Madrid, betyr å møte europeisk historie i høyinteressant destillat. Her kan man utdype interessen for andre land og folk direkte. Hvorfor kan vi ikke med vår rikdom bygge inn europareiser som del av grunnutdannelsen? Jeg husker vår storartede engelsklærer ved Kongsberg Kommunale Høyere Almenskole tok oss med til London i gymnastiden. Jeg husker hver dag som i går. Man kan få en flott feeling for et land, uansett dybden i språkundervisningen. Er dette så umulig fordi alt som smaker av Europa smaker av EU? Poenget er altså at dersom man får et slikt lite grunnlag i skolen, så blir det lettere å komme tilbake til språket senere. I min tid ville selv ikke folk på reallinjen sultet ihjel i Paris. Hvorfor SV er blitt et slikt dannelsesslapt parti, må bli en oppgave for historikerne å forklare. Nettopp et parti som er utgått fra den byradikale intelligentsia burde styrket lektorutdannelsen, ikke funnet seg i den pedagogisering ned til det gråbleke som nå finner sted. Partiet burde ha løftet lektorene opp som neste generasjons dannelsesagenter, laget et dike mot den trivialisering av kulturimpulsene som nå flommer over oss på nett og facebook.

Ingen motivasjon.

I stedet kutter statsråd Djupedal de incentiver som burde ligget der for å ta et annet fremmedspråk - obligatorisk. Vi må ha vinduer i Dovregubbens hall. Jeg merker jeg løsner sikringen på min pistol når jeg støter på denne mugne norske, uuttalte kunnskapsforakten som tror den er så radikal og folkelig. Selvundertrykkelse kaller jeg det. Det er som om man griper seg i å savne Kristin Clemet.