DET SITTER EN HAKKESPETT i den nærmeste kabelstolpen og trommer med nebbet mot metallokket på stolpetoppen. Den er nok ikke så dum at den tror den finner mat der. Det er vår. Den prøver å tiltrekke seg en partner ved å lage ekstra imponerende trommelyder: f-r-r-r-p, f-r-r-r-p. Den har et utrolig lag med nebbet, hakkespetten, en hardnakket noss.Det er vår, ja, men ikke særlig vårlig. Sånn er det blitt. Det er ikke særlig sommerlig om sommeren heller. Og det nytter nesten ikke å gå på skitur i Østmarka om vinteren. Det er litt halvt høstlig hele tiden. Det sies at det skyldes klimaendringer. Men hakkespetten står på: f-r-r-r-p, f-r-r-r-p. Den tror ikke noe særlig på klimaendringer.

Trommer i vei.

Det gjør ikke Siv Jensen heller, og hun vil også bli hørt. Derfor sveiser hun sammen sine egne klimakonferanser der de kan tromme i vei i vilden sky. Det er dumt å høre på FN og på vitenskapen og på miljøeksperter og på nobelprisvinnere og på statistikker og på statsledere. Sannelig, sannelig; Siv sier at det slett ikke er sikkert klimaendringene er menneskeskapte. Det har hun noen gode argumenter for: f-r-r-r-p, f-r-r-r-p. De hakkespettskapte klimaendringene i norsk politisk debatt representerer ingen trussel. De er bare traurige, triste og trettende. Finn deg et lokk og trom i vei. Bare du blir hørt, er det bra. Bruk det nebbet du har. Hakk til du blir blå. Du kan tromme på hva som helst, bare det gir lyd, miljøet, de eldre, innvandrerne. Hvis du bare trommer hardt nok, er det utrolig hva du kan få lyd ut av.

Bryter sammen.

Når det ikke spiller noen rolle hvorvidt det man sier er kunnskapsbasert, og avsenderen ikke er i stand til å sikre sin vederheftighet, når saken erstattes av trommelyden, eller sagt på fint: Når pathos helt overtar for logos og ethos i den offentlige debatt, bryter samtalen sammen. Vi rister litt på hodet, mister interessen og skrur av alle debattprogrammer der hakkespettene får hakke på hverandre. Det globale risikosamfunnet er beskrevet av mange. Det har en ny risikoprofil, hevder f. eks. Ulrich Beck. Kompleksitet og de mange faktorene som spiller inn, gjør at en viss usikkerhet, uskarphet og mangel på entydighet hører med til selve risikosamfunnets egenart. Hvis man skal vente på resultater og prognoser som det er umulig å tvile på, må man vente til det er for sent.En fornuftig strategi i risikosamfunnet er å inkludere tvil og tvetydighet som faktorer i de overveielser man gjør. Det er stor enighet om at det tilsier et føre var-prinsipp. Hvis verden tar feil, og Siv har rett, risikerer vi lite. Hvis klimapanelet har rett, er risikoen stor, særlig hvis vi i mellomtiden sitter i en stolpe og sier f-r-r-rp, f-r-r-rp.Havet stiger med 75 meter, kan vi lese, eller var det en halvmeter? Noen sier visst også at det synker? Kilimanjaro er snøfri om noen få år. Isbreene smelter bort. Ute er det skikkelig kaldt. Men de sier at temperaturen stiger. Det finnes hakkespetter i flere stolper nå om våren. Saksorientert fornuft og personlig troverdighet tilhører en årstid som nøler med å komme. Temperaturen stiger i TV-studio og konferanselokaler, men det blir kaldere og kaldere klima for en tillitvekkende offentlig debatt.