Tirsdag i forrige uke ble kinoversjonen av George Orwells dystre fremtidsvisjon 1984 satt opp på nærmere 200 kinoer over hele USA.

At det skjedde akkurat denne dagen var selvsagt ingen tilfeldighet:

4. april er jo datoen for første nedtegnelse i den dagbok Orwells romanhelt Winston Smith førte mot det totalitære 1984-samfunnet.

For dette er en kulturprotest mot Donald Trump og alt hans vesen. En påminnelse om hva «alternative fakta» kan føre til i en verden der svart blir hvitt og hvitt blir svart.

George Orwell, forfatteren av «1984».
Uncredited / TT / NTB Scanpix

På Chat Noirs scene får vi en annen tankevekker:

Der synger Herborg Kråkevik intenst og glimrende Dag Frølands sterke revyvise «Levende lys» fra 1981, men med en ny og mørk undertone:

«Brenn det eit levande lys i vårt Europa?/Brenn det i Ungarn, i Sveits, Brenn det i Wien/Kvar det er det blitt av den arven vi skryt av/Er det berre eit minne som skin?»

Et tekst som går rett inn i vår egen tid.

Dommedag på vent

På samme vis som den i Dag Frølands originalversjon tok grepet på samfunnsstemningen for 36 år siden. En uhyggelig tid med et gammelmannsvelde i Moskva og en nyvalgt b-skuespiller på plass i Det hvite hus. Stemningen var dyster. Atomfrykten lammende. Fremtidsscenarioene på begynnelsen av 80-tallet nærmet seg det nattsvarte.

Så vet vi hvordan det gikk. Dommedag ble satt ettertrykkelig på vent til fordel for en prosess som skapte et nytt og løfterikt Europa.

Redaktør Harald Stanghelle.
Ingar Storfjell

Det kan vi koste på oss en tanke mens Oslo Nye Teater spiller «Cabaret» med kritikerroste Hilde Louise Asbjørnsen i rollen som Kit Kat Klubs konferansier i et Berlin der nazistene er i ferd med å feste jerngrepet. En uhyggelig fremtidspeker ut av en mellomkrigstid og inn i det ragnarokk som ventet. Nå antydes en aktualitet som ingen har tillagt denne fantastiske og sterke musicalen siden den første gang ble oppført for drøye femti år siden.

Det er tid for slikt nå. Selv Molieres klassiker fra 1665 - «Don Juan» - drar hovedrolleinnehaveren i Nationaltheatrets oppsetning, Anders Baasmo Christiansen, inn i vår tid:

«Hva skjer med et samfunn når språket mister sin virkning? Når ordene ikke betyr noe lenger og løgn og fordreining kamuflerer seg som sannhet?...Hva skjer med et samfunn når man kan si noe den ene dagen, for så å hevde det komplett motsatte dagen etter?» (fra programheftet).

Fakta som verdikamp

Og han fortsetter med en serie like tankevekkende som nødvendige spørsmål:

«Alternative fakta. Hva er sant? Snart umulig å vite! Hva skjer når sannheten blir tatt som gissel av språket. Når vi ikke lenger vet hvem, hva eller hvilke kilder vi skal stole på? Eller om det vi reagerer på og agerer etter bare er iscenesatt manipulering...For er språket egentlig kun vårt fremste verktøy til forføring - til å lure og blende hverandre til å tro på alt mulig?»

Slik tolker Anders Baasmo Christiansen Molieres forfører opp mot de verste språklige utskeielsene til USAs ennå så ferske president. En president som i løpet av oppsiktsvekkende kort tid har skapt en helt ny debatt om ordenes betydning i den offentlige samtalen.

En debatt der kampen om fakta er blitt stadig mer av en verdikamp.

Skuespiller Anders Baasmo Christensen under prøvene på «Don Juan».
Bendiksby, Terje / NTB scanpix

Senere denne måneden har Nationaltheatret premiere på Tore Vagn Lids sceneversjon av Niccolo Machiavellis Fyrsten fra 1513. Det flittigst siterte verk gjennom tidene om rå og kynisk - eller kanskje like gjerne realistisk - politisk maktutøvelse:

«Det er «no bullshit». Og det trengs i en tid der folk har behov for å se hva som foregår bak det retoriske, bak tåkepratet, bak det politiske maskespillet,» sier regissør og forfatter Tore Vagn Lid om stykket.

Overraskende nok er han opptatt av at Machiavellis verk skal leses optimistisk. Det er ikke vanlig. Men Lid mener Fyrsten sier noe om hva som skal til for å få til en samfunnsendring. Og en slik forandring kan være av det gode.

Men heller ikke Fyrstens regissør holder seg unna linjene til vår egen tid når det konstateres at «Mr. «Great things will happen» Trump har påberopt seg å ha lest Machiavelli, og mange trekker linjene mellom ham og Fyrsten.»

Redusert årvåkenhet?

I Vårt Land stiller kritikeren Karen Frøsland Nystøyl spørsmålet om hvilken «plass velger vi å gi den amerikanske presidenten på scenene våre?»:

«Skal Donald Trump virkelig få innta teaterscenene i en parodisk gapestokk? Er ikke Trump-referanser i tide og utide med på å redusere et verk? Eller, om ikke annet, til å redusere vår årvåkenhet?»

Gode spørsmål. Også fordi hun slår fast at «åpne øyne trengs når sannhet ikke lenger er hva det var». For alle referansene kan lett komme å skade for å tilsløre det de er ment å avsløre.

Vår tid er forvirrende - og forvirret. I løpet av uhyggelig kort tid er så mye snudd på hodet at hverken USA eller Europa er helt til å kjenne igjen. Da er det utfordrende å lete etter noe som speiler den frykt mange føler. Og det er ikke det spor merkelig at det letes både på scene og i skjønnlitteratur. Like forståelig er det at kunstnerne bak klamrer seg til en aktualitet som like gjerne er fraværende som nærværende i det materialet som fremføres.

Vi kan rett og slett overse sentrale trekk i vår egen tid fordi vi presser den inn i fortidens rammer.

Sliter med vår egen tid

Slikt er forklarlig, men det ligger også en slags fare i å lete i fortiden etter forklaringsmodeller på nåtiden. Det kan stenge oss inne i tankebaner vi heller bør åpne opp. Vi kan rett og slett overse helt sentrale trekk i vår egen tid fordi vi presser den inn i fortidens rammer.

Men duverden så fristende dette er. Det er jo vår egen tid vi sliter med å forstå. Ikke en fortid vi kjenner fasiten på, selv om den er aldri så deprimerende.

Skal vi tro litteraturen er imidlertid fremtiden enda mer skremmende enn nåtiden. Vi har ofte en hang til å lete etter nåtidens verste trekk i skildringene av skrekkens fremtidssamfunn. Det er selvsagt derfor Orwells «1984» klatret oppover bestselgerlistene eller Trump-valget i november og nådde en topp etter USAs 45. preidents dystre innsettelsestale i januar.

Men i viktige deler av den ferskeste litteraturen er det også undergangsstemning.

USAs president Donald Trump under innsettelsesseremonien i januar.
KEVIN LAMARQUE / X00157

Fluktsted på Grønland

Som eksempelvis i norsk-danske Kim Leines siste roman der handlingen er lagt til året 2055. Storkrigen herjer på det europeiske kontinentet, men Grønland har så langt blitt spart. Og den tidligere vinneren av Nordisk Råds litteraturpris skildrer et samfunn som ligner nåtiden, men altså med den for oss så avgjørende forskjell at det er i Europa krigen raser. Ikke i Midtøsten, slik vi er vant tid fra vår egen tid.

Men også en verden med røtter i den striden kan fremskrives til noe enda mer uhyggelig.

For med 2084. Verdens ende har algeriske Boualem har skrevet en fremtidsfabel om et totalitært islamsk verdensherredømme der teokratiet Abistan dominerer. En roman som for knappe to år siden fikk Det franske akademis store romanpris.

Danske Weekendavisen beskriver boken som en skildring av en stat der befolkningen i fanatisme og angiveri utfører religiøs lobotomi på seg selv og omgivelsene. Også den orwellske nytale er på plass - plump, effektiv og uten poesi - er på plass. Hos Santal heter det «abilang» og i hans roman er menneskelivet fastfrosset i religionens tidløshet:

«...begrepet dato såvel som alder var utilgjengelig for abistanerne, for dem er tiden en, udelelig, ubevegelig og usynlig, begynnelsen er enden og enden begynnelsen, og i dag er alltid i dag.»

I så ulike fasonger tar også fremtidsskildringer farge av nåtidsdramaet.

Kulturens naturlov tilsier at det kommer en motreaksjon.

Den vage verdensangsten

Det er selvsagt ikke uten grunn at Bård Vegar Solhjell kaller sin ferske bok Uro. Der reflekterer han over Norges fremtid i en verden som herjes av mange og motstridende politiske strømninger. Og det er heller ikke tilfeldig at han siterer Norges fremste eksistensfilosof Peter Wessel Zapffe. Denne fargerike Tromsø-intellektuelle som skrev om «verdensangsten».

«Denne vage uferdige uroa på grensa til angst og fortviling som stundom kan gripa oss i spennet mellom innsikt og handlingslammelse,» for å sitere Bernt Hagtvets velformulerte definisjon i Dag og Tid.

De aller fleste av oss har nok kjent på nettopp denne følelsen. Det siste året har den meldt seg så påtrengende ofte at vi kan snakke om et stemningsskifte vi ennå ikke kjenner rekkevidden av. Derfor er det ikke så merkelig at det akkurat nå er en viss konkurranse i å bruke helt forskjellige kulturuttrykk til å speile nettopp dette.

Er suksessen til den nostalgiske filmen «La La Land» en motreaksjon til Trumps valgseier?
Dale Robinette / TT / NTB Scanpix

Nostalgi som reaksjon

Men da tilsier jo også kulturens naturlov at det kommer en motreaksjon. Ikke nødvendigvis slik at vi «morer oss til døde», som Neil Postman spissformulerte overfladiskheten han mente å identifisere i form av fjernsynets erobring av hjemmene. Nei, snarere som en reaksjon i form av noe annet enn det tidstypiske. Noe som også tolkes inn i tidens pessimisme.

Som når Oscar-grossisten La la Land har en hemningsløs nostalgi som tema for sin suksess.

Dagsavisens anmelder kaller den årets «overhypede, overvurderte og over-belønnede film», men legger til:

«Men den er trolig den filmen liberale amerikanere desperat trenger akkurat nå. En flukt fra den truende Trump-hverdagen, som sender oss på tur tilbake til et betryggende «happy place».»

Så blir det en slags sirkel av dette:

Et ruglete og ikke helt gjenkjennbart speilbilde av vår tids forvirring. De dystopiske fremtidsfortellingene. Og nostalgiske følelser som så ofte dyrkers når nåtiden oppleves i skumleste laget.


Les også: