Havet er ikke stort nok

Rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050», anslår at en seksdobling av norsk sjømatproduksjon er mulig i løpet av de neste par tiårene. Men dette haveventyret kan aldri bli virkelig dersom regjeringen fortsetter å dynke matfatet i guffen olje. Havet er ikke så stort at vi kan hente ut alt vi vil av olje og fisk. Vi må velge.

I dag prioriteres alltid olje og gass foran levende ressurser som makrell, torsk, tobis og tareskog, til og med i sårbare områder der fisken gyter. Oljeutslipp påfører fisk og andre sjødyr direkte skade og seismikk-kanonene skremmer dyrelivet og påfører fiskeegg og -yngel dødelige skader. Selv om langtidseffektene av boring og seismikk er uvisse, tillater en oljesugen regjering at fossile ressurser hentes opp på bekostning av de fornybare ressursene. Hvor er Fiskeridepartementet når lisensene deles ut bakdøren på norsk sokkel, gjennom TFO-ordningen, stikk i strid med miljøfaglige råd? Eller når sommerens seismikkskyting ble lagt til den viktigste tiden for kystens makrellfiske? Lisbeth Berg-Hansen må kreve at de fornybare ressursene settes foran de fossile.

Norsk fiskerinæring er god. Med årene er Norge også blitt verdensledende innen fiskeriforvaltning. Med verdens største torskestamme, viser vi at god forvaltning er mulig. 75 prosent av norsk sjømateksport oppfyller miljøstandarden til Marine Stewardship Council (MSC). Men god forvaltning innebærer også å si nei. Fiskeriministeren må ikke gi etter for aktiviteter som setter økosystemet i fare. Sjømatnæringen i Midt-Norge hadde i fjor en verdiskapning på 15 milliarder kroner, med 14.500 fornybare arbeidsplasser. For å opprettholde og skape enda flere verdier i fremtiden og bevare et sunt og friskt hav, må vi velge bort den ikke-bærekraftige industrien. Ja til fisk, nei til olje.