Heder til Oslo

Oslo kan være en forvirrende by. Som canadisk tilflytter er både min lærer i to norskkurs og jeg enige om at jeg har mye å lære.

«Jeg snakker litt norsk», eller er det «Jeg snakker ikke norsk». De siste månedene har jeg hørt mange klager på Norge fra besøkende som prøver å finne seg til rette på et merkelig sted.

Til en forandring vil jeg gjerne fortelle en hyggelig historie:

I går hentet jeg en ny datamaskin i butikken Digital Impuls i Møllergata. De ringte etter en drosje til meg så jeg kunne få den tunge maskinen hjem til leiligheten min. Drosjesjåføren, som hadde bodd i Danmark, var hyggelig.

Hun kom med flere hint om norsk kultur og mente det ville ta meg et år eller to å virkelig forstå Norge. Ved en bussholdeplass et kvartal fra leiligheten betalte jeg, og fikk med hennes hjelp dratt den store boksen min ut av bagasjerommet.

Lite visste jeg at mitt liv var i ferd med å bli komplisert idet min lommebok stille falt ned på den regnfylte veikanten.

Hyggelig drosjesjåfør

Jeg bar langsomt boksen til huset der jeg bor. Til slutt kom jeg meg opp i leiligheten med min gave.

Som på julaften begynte jeg ivrig å åpne pakkene og sette sammen hovedkomponentene i min nye datamaskin.

Som ny i Oslo er gode dataforbindelser en viktig del av en lykkelig balansert livsstil mellom å sette pris på Norge og å lengte hjem. Jeg savnet noe programvare som jeg ville kjøre på den nye maskinen.

Ikke noe problem, tenkte jeg. Jeg bare laster det ned fra Internett. Jeg grep etter lommeboken for å finne Visa-kortet for å betale, men - ingen lommebok!

Noen av dere har sikkert opplevd den samme panikken. Den må være her et sted! Hvor har jeg lagt den? Forsøk å huske hva du har gjort og hvor du har vært.

Jeg gikk ut og tilbake dit hvor taxien hadde stoppet. Ingen lommebok. Nedslående.

Hjelpsom taxisentral

Jeg ringte Oslo Taxi. Kanskje jeg hadde mistet den i bilen?

Jeg skjønte ikke de norske instruksjonene i samtalen. Du vet, trykk 1 for det og trykk 2 for det - i evigheter. Så jeg bare holdt linjen.

Til slutt ble datamaskinen, som jeg ikke snakket med, frustrert og satte meg over til et levende menneske.

En hyggelig person, som snakket utmerket engelsk, hjalp meg.

Jeg hadde kvitteringen fra drosjen, så jeg kunne svare på spørsmål. Hun sa hun skulle ringe sjåføren, så hvis jeg bare ville vente på linjen.

Jeg ville vente, men etter noen minutters musikk på øret, tok datamaskinen igjen og avbrøt samtalen.

Idet jeg rolig slo nummeret til Oslo Taxi igjen, så jeg at jeg hadde fått en sms-melding og en beskjed på telefonsvareren.

Lommeboken funnet

Jeg ringte telefonsvareren. En hyggelig stemme sa, «Hei, jeg har lommeboken din. Jeg fant den i grøftekanten ved bussholdeplassen på Tjuvhomen. Jeg er nå på Tjuvholmen Sjømagasin, så bare kom og hent den.»

Wow, gode nyheter. Jeg så på sms-meldingen. Den samme personen hadde sent meg en skriftlig melding. Jeg ringte sms-telefonnummeret.

Damen sa hun hadde lommeboken min og at jeg kunne komme og hente den.

Jeg tok på meg regnjakken og med sms-meldingen og mobiltelefonen parat gikk jeg for å finne lommeboken. Etter å ha spurt noen på Wayne’s coffe og Joker-butikken fikk jeg vite at det var Tjuvholmen allé 12 jeg skulle til.

Smart ung dame

Jeg kom til den nye, store ferskfiskbutikken og restauranten i nr. 12. Det var altfor tidlig for middag. Restauranten begynte å fylles opp. Jeg sa til den første jeg så at jeg trodde noen her hadde lommeboken min.

 Et par minutter senere dukket en hyggelig ung dame frem fra kjøkkenområdet med lommeboken min i hånden. Hun fortalte meg hvor hun hadde funnet den. Jeg takket henne og forlot stedet.

Jeg var takknemlig. Lommeboken min inneholdt et par hundre urørte kroner og et par tusen brasilianske real.

På veien hjem tenkte jeg at den unge damen var ganske smart. Vanligvis gir jeg bort mine visittkort, så jeg har ikke noen i lommeboken. Hun hadde gått gjennom lommeboken og funnet et enslig visittkort med noe skriblet på baksiden og sjekket at navnet på kortet stemte med navnet på kredittkortene og ID-kortet i lommeboken.

Så hadde hun sendt sms og lagt igjen beskjed på svareren. Smart. Alle identitetsopplysningene var skrevet på engelsk med canadiske adresser.

Så ringte damen fra Oslo Taxi og sa at de dessverre ikke hadde funnet lommeboken min selv om de hadde lett gjennom hele taxien. Jeg takket og sa at vi akkurat hadde funnet den. Veldig hyggelige folk.

Belønning

Jeg fant ut at hun som fant pungen ikke bare hadde gjort det rette, men til overmål oppfylt sin æresplikt. Jeg tenkte jeg ville gi henne et gavekort fra en lokal butikk som en belønning.

Klokken var over seks så de fleste butikkene var stengt, bortsett fra en restaurant, men hvis du jobber i en restaurant trenger du kanskje ikke et gavekort på mat.

Blomsterbutikken Blooming var stengt så kontanter var nok best. Jeg tok ut penger og gikk tilbake til Tjuvholmen Sjømagasinet igjen.

Jeg fant hun som hadde funnet lommeboken min. Hun så litt forvirret ut, men jeg sa at jeg virkelig satte pris på det hun hadde gjort og at noen av ID-kortene mine var vanskelig å erstatte. Jeg ga henne en belønning som var stor nok til å være betydelig uten å være ekstravagant.

Hun var takknemlig. Hun hadde gjort det riktige, men forventet ingenting. Men gode ting bør skje deg når du gjør gode ting.

Alle jeg møtte i dette lille eventyret var veldig snille og hjelpsomme. Hovedpersonene (forhåpentlig kjenner dere dere igjen) tok seg bryet med å gjøre det rette uten noen annen grunn enn at det var det rette å gjøre. Godt gjort Oslo!

Oversatt av Tor Marcussen