Hellige kuer i Norge

Hva har Norge og India til felles? Jo, det er nærværet av hellige kuer. Barnevernet er en av Norges hellige kuer.

Les også

Godhetens tyranni

Dette er Tomasz og Marias skrekkhistorie.

Nina Witoszek blir i Aftenposten angrepet for sin kronikk 17. februar. Et polsk ektepar fra Stavanger ble fratatt to barn. Fra barneombudet Reidar Hjermann hagler det beskyldninger om «vulgarisering av viktig debatt». Jan Storø, førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, sår tvil om hennes etterrettelighet og reagerer på uttrykk som «barnekonfiskering» og «barnevernets politbyrå».

Beklageligvis er det slik polakkene i Norge opplever denne institusjonen. De føler seg overkjørt av Barnevernet, rapporterer om en aggressiv tone, trusler og direkte løgner. De føler de har barn på utlån. Et ektepar i Oslo-området jeg kjenner, er livredd å fortelle sin historie til mediene. Deres advokat har frarådet dem det.

Henryk E. Malinowski

Illusorisk rettssikkerhet

Barneombudet tordner at Witoszeks forståelse av rettssikkerheten er basert på en «enkeltsak, så åpenbart tendensiøst fremstilt». Hørt den før? Witoszek kritiseres for sammenligningen til stalinismen. Men for polakkene er parallellen slående: De enkelte kamerater kan begå feil (Stalin, Beria mv.), men systemet som sådan er veldig bra.

Rettssikkerheten Hjermann nevner er ofte en vits for polakker. Å oversette offentlige skriv koster 1000 kroner pr. side. Ovennevnte ektepars mappe hadde 97 sider – allerede etter tre uker! Likevel påstår Hjermann at beslutninger om omsorgsovertagelse kan prøves for domstolene. Men polakker har tydeligvis bare rett til å godta dommen, de trenger ikke å forstå den.

Hverken Hjermann eller Storø har noen gang blitt fratatt barn av et utenlandsk barnevern. De har aldri opplevd å se egne barn bli revet bort med rå politimakt. Derfor er de inhabile. Witoszek beskriver bare toppen av isfjellet. Jeg har gjennom nesten 30 år i Norge fått kjennskap til rystende beretninger om polske familier, hvor Barnevernet har knust hele familier sønder og sammen.

Måten polske barn, som ikke er norske statsborgere, er behandlet på, er betenkelig. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at et norsk ektepar i Polen mister to-tre barn på en så brutal måte. At noe sånt kunne skje uten tett samarbeid med ambassaden, Utenriksdepartementet, ja, nettopp Barnevernet, politiet, er fullstendig utenkelig – at nordmenn kunne behandles på denne måten i Polen.

Bekymringsfull utvikling

Fra 1994 til 2004 ble antallet omsorgsovertagelser doblet. Og verre skal det bli. Raundalen-utvalget har innført et nytt begrep: «barnets utviklingsstøttende tilknytning». «Vi har ikke funnet forskningsbaserte holdepunkter som bekrefter eller avkrefter at det har avgjørende egenverdi for barn å vokse opp med sine biologiske foreldre», sier han. Stalin kunne ikke sagt det bedre.

Barnevernet i Norge har overtatt rollen som den stygge ulven man pleide å skremme barn med i gamle dager. Det må være et paradoks i et demokratisk land.