Prest Sunniva Gylver tar opp helvete i sin Tro og tvil spalte søndag 6. november. Hun skriver at forestillingen bryter på dypt vann. Det skulle bare mangle. Ideen om helvete får ikke bare 22. juli eller 11. september til å blekne, helvete er alle kriger menneskeheten har funnet på i n’te potens. Når Kirken ellers synes så lite villig til å ta et endelig oppgjør med helvetesforestillingen, skyldes det kanskje mangel på dypt vann. Og når staten ikke problematiserer sitt forhold til en kirke som ikke tar avstand fra en slik forestilling, skyldes det kanskje at staten knapt tar sin kirke seriøst.

Middelalderske forestillinger

Biskop Skjævesland spurte meg en gang hvor jeg hadde mine middelalderske forestillinger om helvete fra. Åpenbart sirkulerer mer moderne forestillinger om helvete i andre kretser enn mine. Folkekirken har oppdaget at forestillingen om evig fortapelse ikke lenger har noen bred appell, og har derfor stort sett sluttet med detaljerte beskrivelser av de fortaptes pine -  i sin tid ansett som en del av saligheten å overvære. Men dersom man antar at også Gud har beveget seg i mer human retning i det siste, står kanskje hele helvetet snart for fall. Dessverre har jeg mine helvetesforestillinger fra Jesus selv. Jesus snakker om Gehenna, navnet på en plass hvor man brant søppel. En noe mer human tolkning enn evig pine, har derfor vært at de som kommer til helvete blir brent opp og derved slutter å eksistere.

Men milde Jesus lar oss ikke slippe så lettvint. Han omtaler også helvete som «ildovnen» eller «mørket utenfor», der det er «gråt og tenners gnissel», «der ilden aldri slukkes» og «deres orm aldri dør». Hva man rent konkret måtte legge i slike bilder, så er hensikten neppe å formidle et ålreit alternativ til saligheten. Bibelen er noe selvmotsigende i forhold til hvem som slipper inn i himmelen, men Luther, Den norske kirke og dermed også staten, holder seg til troen på Jesus Kristus alene. Den brede vei som jeg og etter hvert kanskje så mange som seks milliarder andre mennesker befinner oss på, fører til helvete.

Uansett er dette ikke først og fremst en diskusjon om hvem som går opp eller ned. Jeg har tre alvorlige anklager mot selve forestillingen om et helvete, enten helvete er en ildovn eller utslettelse, og enten Gud måtte være mer eller mindre nådig.

Evig salighet?

For det første ødelegger en slik forestilling totalt enhver forståelse av hva kjærlighet og godhet er. Bibelen har flere av verdens vakreste beskrivelser av kjærlighet. «I begge mine hender har jeg tegnet deg». «Kjærligheten er tålmodig, velvillig, utholder alt, tror alt, tåler alt og håper alt». Guden som valgte å bli menneske er et klassisk bilde på kjærlighet, kjent fra flere kulturer. Alene kunne disse bildene kanskje beskrevet en gud som med rette hevder å være fullkomment god. Koblet til forestillingen om evig fortapelse mister ordene sin mening. Absolutt godhet glir ikke friksjonsløst over i absolutt ondskap. I det et menneske har tapt den siste store kampen -  mot kreft, sult, ulykker, andres ondskap, hva det måtte være -  renner også Guds kjærlighet og nåde ut. Da skal du oppstå til dommens dag hvor utfallet er ett av to -  enten evig salighet eller en orm som aldri dør.

Klassisk bortforklaring

Den klassiske kristne bortforklaringen er at Guds hellighet ikke kan tåle synd. Nærmest mot Guds ønsker, tvinger den Gud til å dømme syndere som ikke har mottatt tilgivelsen til helvete fordi slike ikke kan befinne seg i Guds nærvær. Jeg kunne kanskje kjøpt den unnskyldningen. Klart man kan være god og samtidig utlevert til krefter sterkere enn seg selv, men da faller påstanden om allmakt bort. Problemet er bare forflyttet til den virkelig ansvarlige.

Argumentet om at det må finnes alternativer for at den frie vilje skal eksistere, faller også på sin egen urimelighet. Frihet er ikke å befinne seg for enden av et våpen med frihet til å adlyde eller dø. Et bedre eksempel på tvang er vanskelig å finne. At mennesker likevel har frihet skyldes manglende overbevisning om selve forestillingen. For den som faktisk tror på en himmel og et helvete, finnes ingen frihet overhode.

Tramper på verdigheten

Min neste anklage er at troen på et helvete forårsaker følelsesmessig avstumpethet. Det må en omfattende dehumanisering av andre mennesker til for å holde ut tanken på deres skjebne i helvete, og samtidig nære varme følelser for den ansvarlige. Det er et paradoks at Bibelen lover de frelste kjøtthjerter i stedet for steinhjerter, men likevel tilbyr dem en forestillingsverden som ikke kan forenes med medlidenhet. Dehumanisering er det vi alle gjør i liten skala hele tiden, når vi for eksempel prioriterer egen luksus fremfor rent vann og vaksiner til de fattige. Vi redder kanskje vår humanitet ved å innse urettferdigheten og bidra litt innimellom. Men den som tror på helvete slipper ikke unna sine egne forsvarsmekanismer så lett, fordi det er Gud selv som står for dommen. Og Gud tar aldri feil. Gud er ifølge troen ikke urettferdig. Ergo må den dømte faktisk fortjene sin dom. Ergo må den dømte være blottet for menneskelighet, eller menneskelighet må være blottet for betydning. Knapt noen snakker så mye om menneskets iboende verdighet som kristne i sin kamp mot abort og eutanasi, men ingenting tramper så grundig på denne verdigheten som forestillingen om helvete.

Selvmotsigende forkynnelse

Min tredje anklage er at forestillingen om helvete påfører en enorm angst hos individer som er så mentalt sunne at de ikke kan håndtere at godhet og ondskap presenteres som to sider av samme sak. De som ikke makter å elske Gud av all sin makt og av all sin forstand, slik Bibelen krever -  når denne guden kanskje har tenkt å sende din mor, sønn, tante eller naboer til evig pine. Sunniva Gylver skriver at hun bøyer kne i ærefrykt og tillit. Ikke med min beste vilje kan jeg forstå at det er mulig, med mindre hun er overbevist om det hun ikke tør skrive: At helvete selvsagt ikke kan eksistere. Men ved ikke å ta et ærlig oppgjør, opprettholder hun og Kirkens betrodde kvinner og menn angsten hos mennesker som tror på det forkynnerne selv innerst inne avviser.