Abid Q. Raja, Njål Høstmælingen og Mohammad Usman Rana diskuterte med leserne. Debatter saken under artikkelen!
Bruk av religiøs klesdrakt skaper debatt. Det er mange ulike interesser på banen. Noen ønsker bredest mulig religionsfrihet, og mener at dette fordrer at folk kan kle seg som de vil. Andre har samme ønske, men motsatt konklusjon: religiøse symboler i det offentlige rom setter et press på andre om også å uttrykke sin religion, og derfor bør det offentlige rom være mest mulig nøytralt. Atter andre vil trekke skiller mellom ulike situasjoner, slik at lærere skal behandles annerledes enn skoleelever, og trikkeførere annerledes enn politifolk.
Grumsete farvann
Men det er ikke bare religion som er basis for debatten. Hijab trekker også med seg frykt for andre kulturer og tradisjoner enn ens egen. Det blir koblet tett opp mot islam, som igjen knyttes til undertrykkelse og aggresjon. Hudfarge spiller kanskje også inn, likeens fremmede språk og væremåter. Fremmedfrykt, og noen ganger den rene rasisme, fyller dermed inn i debatten.
I dette grumsete farvannet må norske myndigheter manøvrere med klokskap. Noe kan kanskje læres av andre lands ordninger. I Sverige og England er hijab innarbeidet som del av politiuniformen. Men andre land, også i Europa, velger motsatt vei. Tyrkia er i særstilling med sin ekskludering av islamske symboler i det offentlige rom. Frankrike følger tett etter. Også Tyskland sliter med å finne en rimelig balanse mellom på den ene siden aksept for å fremme kristne symboler og den andre siden motvilje mot å akseptere andre religiøse symboler (og da særlig islamske). Beveger vi oss litt lenger bort, til USA, virker den europeiske hijabdebatten kunstig – der vektlegges personlig frihet og religionsfrihet sterkere enn her.
Ulike land velger ulike ordninger her, ofte begrunnet i befolkningssammensetning og forholdet mellom religion og stat. England har en stor muslimsk innvandrerbefolkning, og har måttet håndtere spørsmål om religiøs klesdrakt i mange år. Deres lange historie som kolonimakt har blitt satt på hodet: fra å bestemme over andre religioner og kulturer, har disse andre religionene og kulturene med tiden fått reell innflytelse i England. Ser vi til Sverige, har de en langt større innvandrerbefolkning enn Norge. Norge er en utpost langt mot nord. Muslimske innvandrere utgjør en relativt liten del av befolkningen, og de har bare i beskjeden grad kommet til synlige maktposisjoner i samfunnet.
Forholdet mellom religion og stat varierer også enormt. I Norge har vi vår statskirke, og selv den mulige nyordningen gir Den norske Kirke forankring i Grunnloven, til forskjell fra andre religioner. Skolene deltar på de tradisjonelle julegudstjenestene, og kristendomsundervisning har en stor plass. Frankrike har en motsatt tilnærming: statsmakt og religion skal holdes strengt adskilt. Ser vi igjen til Sverige, har de allerede valgt en nedtoning av forholdet til den tidligere svenske statskirken.
Pragmatisk forhold til kirken
Befolkningens religiøsitet spiller også inn. Selv om Den norske Kirke har enorm oppslutning, hvor mer enn 80% av befolkningen er medlemmer, er det vanskelig å kalle gjennomsnittsnordmannen for særlig religiøs. Oppslutningen om gudstjenester er under 10% av menigheten, og Den norske Kirke preges mer av å være en kirke for høytider og seremonier (dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelse – og julemarkering) enn en hverdagskirke. Kanskje derfor opererer det norske språk med begrepet "personlig kristen", til forskjell fra dem som har et mer pragmatisk forhold til kirken.
Sammenligner vi med Tyrkia, er hele 99% av befolkningen muslimer, samtidig som religionen står sterkere hos den enkelte. Der Norge opp gjennom historien har håndtert kirkens makt gjennom samarbeid og kontroll (kirken gis særstilling mot at Kongen bestemmer), har tyrkiske myndigheter valgt motsatt løsning: religion og statsmakt skal skilles ad. Et sideblikk til USA viser noe av det samme. Religiøsitet er en del av hverdagen, svært mange amerikanere er medlemmer av lokale menigheter og deltar aktivt der. Stat og trossamfunn er skilt, men religion kommer til uttrykk i alt fra presidentinnsettelser til pregningen av mynter. Men den amerikanske gud er da mer som en metagud å regne ("In God we trust").
Se til andre land
Ordningene i andre land kan derfor ikke importeres ukritisk til Norge. Når Politidirektoratet viser til hijab i England og Sverige, er det ikke gitt at disse ordningene passer her hjemme, noe Politiforbundet da også understreker. Tilsvarende var det da Justisdepartementet godtok forbudet mot niqab ved Oslo Handelsgym. Her ble dommer fra Europarådets menneskerettighetsdomstol tillagt stor vekt. Viktigst av alle var dommen Leyla Sahin mot Tyrkia, hvor domstolen godtok det tyrkiske forbudet mot hijab på universiteter. Men ett er å forby hijab i et skjørt demokrati hvor 99% av befolkningen er muslimer, noe annet er å forby muslimsk klesdrakt i et stabilt demokrati hvor opp mot 90% av befolkningen er kristne (i ulike kristne trossamfunn).
Norske myndigheter bør være i forkant av de problemstillingene som nå vil komme. Sak-til-sak-regulering, som myndighetene nå har innlatt seg på, vil fort føre til at myndighetene låses opp i ugjennomtenkte ordninger. Politidirektoratets forsøk på å hemmeligholde sitt syn på hijab, vitner om usikkerhet. Og det er kanskje ikke så rart, når en uformell spørreundersøkelser internett viser at mer enn 80% av befolkningen er mot hijab som del av uniformen.
Tillates hijab, vil i neste runde myndighetene måtte ta stilling til andre typer religiøse klesdrakter, som jøders kippa, sikhers turban og andre muslimers niqab. Og dersom religiøs klesdrakt i politi og forsvar tillates, vil i neste runde myndighetene måtte ta stilling til andre faggrupper, som lærere og helsepersonell. Poenget her er å finne frem til ordninger som ikke diskriminerer de ulike trossamfunnene, og regler som er enkle å forholde seg til både for folk flest og for dem som skal tillate eller avslå ulike religiøse klesdrakter.
Hva om myndighetene inviterer representanter for troende og ikke-troende, sammen med fagforeninger, arbeidsgivere og andre interesseorganisasjoner, for å finne ut hvilken plass religiøs klesdrakt skal ha i Norge fremover?
Abid Q. Raja, Njål Høstmælingen og Mohammad Usman Rana diskuterte med leserne. Debatter saken under artikkelen!
Kommentarer