Hindres ikke med tvang

Retten til liv er en grunnleggende menneskerettighet, og mennesker som er akutt selvmordstruet, har behov for vern. Det er imidlertid tungtveiende grunner til at et slikt vern ikke alltid skal ligge innenfor psykisk helsevernloven.

Tor Levin Hofgaard, President, Norsk Psykologforening.

FOTO: AP

Utredning

I dag utløper høringsfristen for Paulsrud-utvalgets utredning om tvang i psykisk helsevern. I dag er hovedvilkåret for å bruke tvang at pasienten har en alvorlig psykisk lidelse (les: psykose). Paulsrud-utvalget ønsker en unntaksbestemmelse som vil gjøre det mulig å innlegge akutt selvmordstruede pasienter som ikke lider av alvorlig psykisk lidelse, til tvungen observasjon i inntil tre dager. Det antas at kortvarig innleggelse kan dempe selvmordstruende kriser hos pasienter med personlighetsforstyrrelse, depresjon eller annet som ikke er "alvorlig psykisk lidelse".

Mot sin hensikt

Det er gode grunner for at utvalgets forslag ikke bør få gjennomslag: I praksis vil mange av de som omfattes av Paulsrud-utvalgets forslag være pasienter med alvorlig personlighetsforstyrrelser hvor kronisk suicidalitet er en del av bildet. Deres situasjon vil bedres i svært liten grad ved tvangsinnleggelse. For disse pasientene finnes imidlertid god og virksom behandling hvor hjelp til å ta ansvar står sentralt. Det er ressurskrevende, men det virker. Tvang i denne sammenhengen vil ofte virke mot sin hensikt.

Det har lenge vært et tverrpolitisk og faglig mål å redusere bruk av tvang når det finnes gode alternativer. Paulsrud-utvalgets forslag om en utvidelse av tvangsbestemmelsene til også å omfatte selvmordstruede, vil bidra til det motsatte: Trykket kan være betydelig fra pårørende og nettverk som forståelig nok ønsker hjelp til sine kjære. En unntaksbestemmelse fra hovedvilkåret gjør at man i mange tilfeller vil mangle den støtten i lovverket som man trenger for å unngå tvangsinnleggelse. En slik bestemmelse vil kunne danne grunnlag for rettslig forfølgelse av helsepersonell som ikke tvangsinnlegger, og som opplever at pasienten senere begår selvmord. Slik kan det oppstå en fryktkultur der man bruker tvangsinnleggelser for å være "på den sikre siden".

Varsler i forkant

Cirka 70 prosent av de som tar livet sitt, har varslet det før selvmordet finner sted. Men langt de fleste varsler om selvmordsplaner er "falsk alarm". Selvmord er derfor ekstremt vanskelig å forutsi, og vi må spørre oss om ikke kostnaden blir for høy. Blir forslaget gjennomført, måtte vi ha iverksatt svært omfattende tvangs- og kontrolltiltak overfor alle som hadde gitt tydelige varsler om selvmord. Resultatet ville ha blitt mer feilaktig tvangsbruk i de tilfellene hvor varselet ikke ville ende i selvmord, og en samfunnsutvikling de færreste av oss ville ha omfavnet, på samme måte som de færreste av oss ville ha akseptert ubegrenset overvåking for å forhindre ethvert terrorangrep.