DEN STILLE KATASTROFEN. Denne uken la UNICEF frem en ny rapport om barn og underernæring. Det knapt tredve sider lange dokumentet, proppfull av tall, statistikker, ulike grafiske fremstillinger og uttrykk som MDG(Millennium Development Goal) og under fives (barn under fem år), beskriver en uhyggelig internasjonal politisk virkelighet på like linje med andre uhyggelige politiske virkeligheter, som for eksempel terror, tortur og atomtrusler.Men det sultne barnet - som begrep, som metafor, som klisjé, som kitsch, som symbol, som emosjonelt virkemiddel, som popsang (Oh, do they know it's christmas time, at all) er tilsynelatende oppbrukt. Samtidig som det er så selvsagt, så innlysende, så grunnleggende at menneskekroppen ikke fungerer uten næring. I rapporten defineres underernæring som "et resultat av utilstrekkelig inntak av mat" og dersom leseren ikke helt skulle skjønne hva dette betyr, legges ordet sulttil i parentes som for å understreke hva dette faktisk handler om. Slik: (Hunger).

Tallene.

Innholdet i UNICEF-rapporten blir referert i aviser verden rundt, også i Aftenposten. Ulike måter å legge frem tallene på blir utprøvd. For eksempel: Hvert fjerde barn under fem år i utviklingsland er underernært, mange av dem livstruende. I alt er 146 millioner barn undervektige. 80 millioner av dem, altså 50 %, bor i tre land, 57 millioner i India, 8 millioner i Bangladesh og 8 millioner i Pakistan. Dårlig ernæring bidrar til at 5,6 millioner barn dør hvert år. Det finnes unntak. I Kina, for eksempel, har man greid å snu trenden. I hvert fall når det gjelder ernæring. FN har formulert flere såkalte tusenårsmål som inngår i UNICEFs arbeid rettet mot kvinner og barn. Blant disse målene er svangerskapsomsorg, utdanning og likestilling. Alle målene er avhengig av riktig ernæring i livets begynnelse. Matmangel eller feilernæring - sult - er, som alltid, en større og mer grunnleggende trussel mot menneskeheten enn terrorisme, tsunamier og livsfarlige sykdommer. Og i teorien lettere å avskaffe: Det handler om informasjon om viktigheten av fullamming de første seks månedene av et barns liv, tilgang på vitamin A, jern mot blodmangel og variert sikringskost.

De andre.

Årsaken til at man ikke får bukt med sulten? Svarene er mange og kompliserte: Nye og gamle borgerkriger. AIDS-epidemien. Manglende tilgang på helsetjenester og manglende tilgang på informasjon. Men den viktigste årsaken til underernæring hos barn er manglende politisk prioritering på høyt nivå. Gravide mødre og barn (som faktisk er nøkkelen til løsningen på problemet) har aldri stått særlig høyt på makthaveres prioriteringslister. De er de andre. De hører til den private og ikke den politiske sfæren. De kan trivialiseres, utnyttes, byttes ut, selges og vrakes.

Bærebjelke.

Morsmelken, en bærebjelke i krigen mot underernæring og barnedødelighet, ble i flere tiår forsøkt kuppet av store selskaper som Nestlé, som produserer morsmelkerstatning. Å tjene svimlende summer på å lure fattige kvinner til å slutte å amme for i stedet å kjøpe morsmelkerstatning er en av den moderne historiens mørkeste kapitler. En fattig kvinne har ikke penger til å bruke den riktige mengden pulver hver gang, så hun spinker og sparer, og resultatet er underernæring. Og hun har ikke mulighet til å blande pulveret i rent vann, og resultatet er diaré og enda mer underernæring. En kontinuerlig svekkelse av babykroppen. Og historien gjentar seg alltid, på den ene eller andre måten. Dette er også politikk: I år etter år forårsaket selskaper som Nestlé uendelig mange barnedødsfall - og for det bør de boikottes til de forsvinner fra jordens overflate. Men spørsmålet nå er: På hvilken måte vil firmaer som produserer morsmelkerstatning bruke eller misbruke kunnskapen om at HIV, i enkelte tilfeller, kan smitte gjennom morsmelk - det vil si, dersom kvinnen ikke får medisinene hun burde ha krav på, og ikke blir fulgt opp under graviditet, fødsel og barsel? Vil det spekulative storsalget av morsmelkerstatning ta seg opp igjen og forårsake nye tap av liv?

Historien.

Hvordan fortelle historien om sult i vår tid? UNICEF-rapporten er imponerende og forferdelig i sin insistering på ikke-sentimentale tallbeskrivelser. I avisene og på TV ser vi de samme bildene av navnløse kvinner og barn, bilder som forteller: Dette er nød. Dette er sult. Dette er irreversibelt. Bildene forteller lite om politiske og historiske sammenhenger. Vi er blitt lært at sult er en slags naturkatastrofe - noe som bare skjer og skjer og som ikke kan forhindres.Med god hjelp av blant andre superstjerner som Bob Geldof og Bono og Live Aid og Live 8 (og alle epigonene) er sult i vår tid blitt ytterligere trivialisert og avpolitisert. Sammenhenger forsvinner. Alvoret uteblir. Virkeligheten er en sang og en klump i halsen.