HVILKEN ARV? Selvransakelsen i Høyre har hittil vært av den mer innvortes sorten. De sentrale spørsmål unnvikes: Hva skal norsk konservatisme være i det nye århundre? Hva er levende og hva er dødt i den konservative arven? Hvilke samfunnsstrukturelle endringer krever nytenkning? Hvordan finne krysningspunktet mellom erkjennelse av nødvendighet og politisk verdibevissthet? Høyres problemer kan best diskuteres ut fra begrepet politisk rom. Hvilket manøvreringsrom har partiet? Høyre har gjort det mesterstykke å fremmedgjøre bondekonservatismen. I andre europeiske land som Tyskland og Storbritannia er bøndene integrert i brede partifronter. I Norge sitter nå bøndenes parti i koalisjon med venstresiden. Et selvskudd av langtrekkende betydning. Ekstra forunderlig med tanke på det agrar-Høyre som en gang var så tungtveiende i partiet. Årsaken ligger dels i partiets ultraliberalistiske vending, dels i tapet av den folkelige distriktsfløyen, dels i et generasjonsskifte. Høyre er redusert til et urbant interesseparti. Erna Solbergs frapperende historieløse avvisning av magistergenerasjonens kritikk er symptomatisk for forvirringen.

Frihet vs. fellesskap.

Høyre talte mye om frihet i valgkampen, mindre om fellesskap, endra mindre om rettferd. Partiet synes å ha glemt at frihet er lik frihet; at frihet er betinget av ressurser, og at friheten i dag like ofte er å finne i markedsfrie rom som på markedet, med de ufriheter det gir. Høyre talte mye om `modernisering` av offentlig sektor, oss som kunder; mindre om oss som borgere. Staten som et moralsk fellesskap, for å bruke Johan P. Olsens treffende uttrykk: En nasjonalt normsettende instans like viktig som produsent av tjenester. Partiet fremsto som et goldt pengeparti med økt konsum og konkurranseutsetting som sentralverdier. Et parti på ideologisk åsgårdsrei som trakk ideologiske nett over flere og flere samfunnssektorer og slik bidro til det stikk motsatte av hva det forega: Ensretting og økonomistisk udifferensiert tankegang fremfor mangfold og respekt for konservatismens kjerne: Synet på samfunnet som en sinnrik og skjør mekanisme som ikke lar seg forstå og endre ut fra rigide, ideologiske skjemaer.

Slått på to frontavsnitt.

Partiets omgivelser gir ikke stort handlerom. Fr.p. vil alltid behendig ramme partiet på det mest sårbare: På samme tid fremstå som mer frihetlig og sosialt. Fordi Fr.p. har et mer løsaktig forhold til økonomisk ansvarlighet og et mindre anstrengt forhold til staten, vil det alltid fremstå som varmere enn Høyre. I en grunnleggende sosialdemokratisk kultur som den norske er dette avgjørende. Strypingen av kommuneøkonomien var antagelig den viktigste årsak til valgnederlaget. På den annen side vil Fr.p. alltid også kunne fremstå som en like god ivaretager av Høyres skatteprofil, frihet fra byråkratidimensjonen. Fr.p.s frekke kombinasjon av folkelighet og frihetlighet springer ut av dets høyrepopulistiske selvforståelse. Erna Solbergs forsøk på å tømme Fr.p.s velgerpotensial gjennom en like hard innvandrings- og integreringspolitikk som Per Sandbergs, viste seg fånyttes. Høyres skjebne angår langt flere enn høyrefolk. Et land uten et konservativt parti rundt de klassiske saker - frihet, orden, kvalitet, tradisjon, måtehold og nasjonal identitet - er et land uten kjøl. Savnet av Jan P. Syse er merkbart.