Hva er fakta, hva er myter?

Denne sommeren, 22. juli for å være presis, mistet mange av oss taket om ordene. Noen klarte å føre i pennen fortvilelsen som rammet oss alle i de forferdelige dagene i sommer. Jeg var blant de som ikke klarte det.  

Noe av grunnen var forvirringen jeg følte i ettertid over dette sammensurium av fakta, myter og fantasier som utgjorde hatet til gjerningsmannen. Nettopp derfor var invitasjonen til Integrerings- og mangfoldsdirektoratets og British Councils konferanse så treffende: Det finnes utallige spørsmål og svar rundt integrering og mangfold. Men hva er fakta, myter og fantasier?

Mala Wang-Naveen

OsLove

I en slags enighetens debatt som mange av oss vil kalle samtale, kom de kloke hodene sammen. Der en skeptiker ser gateopptøyer, poengterer Londons viseborgermester Richard Barnes at han i sommer også så mange som elsket byen sin. Dermed utgjorde de en motmakt. Det samme så vi i Oslo i de tøffe dagene etter 22. juli. Eller? Var det ikke timer etter terroranslaget hvor mange nordmenn tenkte tanker de ikke nødvendigvis er stolte av i ettertid?

Statsviter og medlem av nettverket Likestilling, integrering og mangfold, Sylo Taraku, skrev nylig på sin Facebook-side at han har møtt på amerikanere som kan fortelle at det i USA ble stille rundt 22. juli idet det ble klart at gjerningsmannen ikke var en muslimsk fundamentalist. Og nå ser vi – i åpenhetens navn – at enkelte debattanter her hjemme også ønsker å skyve ansvaret for 22. juli over på minoritetene.

Feil fokus

Den britiske kommentatoren Yasmin Alibhai-Brown og Barnes er enig at dette er feil fokus. Majoritetene må tross alt la seg integrere de også, inn i minoritetsmiljøene. Hvorfor skjer ikke dette? Filosofiprofessoren og Lord Bhikhu Parekh forsøkte i sitt bidrag torsdag å vise oss det historiske bakteppet for Europas fremmedfrykt. Historien har nemlig flere eksempler på hvordan brudd med våre normer, skaper panikk. Nasjonalstaten, sa Parekh, krever en forståelse av hva som definerer oss. Europeiske land har ingen erfaring med å være multireligiøse nasjoner, bare kristne (også her rotes verdiene sammen med greske og romerske). Enda de sekulære er en større trussel mot det kristne, er det altså den ytre faren vi fokuserer på. Fra det indre, fra oss selv kan altså det bare komme unntak, mens fra utsiden kommer det nye normer.

Direktøren i Equality and Human Right Comission i England, Trevor Phillips, kom kanskje enda et skritt nærmere vår norske virkelighet, kontroversielt eller ikke – da han sa at våre mangfoldsutfordringer er håndterbare. Vi har olje, god infrastruktur og forholdsvis lav arbeidsledighet. Utfordringene kan ikke sammenlignes med de historisk forankrede problemene nasjoner som England og Frankrike står overfor.

Bekjempes med fakta

I et slags faktavelde, ble dermed konferansens første dag et eksempel på en motmakt i seg selv, og illustrerte hvordan frykt alltid må bekjempes med fakta. Og det er det vi trenger aller mest nå som debatten i demokratiets navn igjen har lokket ut dommedagsprofetene.