Hva skal bevises?

Etter at aktor la ned påstand om at gjerningsmannen som drepte 77 mennesker skal kjennes strafferettslig utilregnelig fordi det foreligger tvil om hvorvidt han var psykotisk da han gjennomførte handlingene, har debatten rast. I denne saken strides fagfolkene om hvorvidt han var psykotisk og følgelig utilregnelig da han gjennomførte terroren.

Lovendringene

Men: Er det tilregneligheten eller utilregneligheten som skal bevises? Aktor prosederte på at såfremt det er en rimelig tvil om hvorvidt han var tilregnelig, så skal tvilen komme ham til gode og han må da vurderes utilregnelig og straffri.

Jeg var medlem av Stortingets justiskomité i tidsrommet 1989-97 og deltok i behandling av lovendringene om strafferettslig tilregnelighet og særreaksjoner. Komiteen var opptatt av spørsmålet om prinsipper for vurdering av utilregnelighet.

I merknadene fra justiskomiteen skriver komitéflertallet at «det er riktig at personer i størst mulig grad skal kjennes ansvarlig for sine gjerninger og med det dømmes for begåtte lovbrudd» og videre: «Straffrihet bør forbeholdes de tilstander der det ikke kan være tvil om grunnlaget for straffrihet.»

Motstridende oppfatning

Jeg oppfatter en klar motstrid mellom påtalemyndighetens påstand om at all tvil om skyldevne skal føre til straffrihet, og justiskomiteens prinsipielle syn uttrykt i komitémerknadene. Ifølge komitémerknadene er det utilregnelighet som skal bevises ut over enhver rimelig tvil for at en person ikke skal stilles til ansvar for sine handlinger. Komiteens uttrykkelige verdistandpunkt er at mennesker er ansvarlige individer. Det å bli kjent strafferettslig utilregnelig er å bli fradømt retten til å ta ansvar for sine handlinger.

I sin prosedyre i Anders Behring Breivik-saken refererte aktor til lovens forarbeider fordi «lovgiver klargjør i forarbeidene hva som ligger i lovens formuleringer» og henviste her til Odelstingsproposisjon 87 93-94 og til NOU 5-1990, særreaksjonsutvalgets innstilling.

Avviste deler av forslaget

Disse dokumentene er regjeringens forarbeid til lovforslaget. Men den lovgivende makt er Stortinget, og komitéinnstillingen knyttet til et lovforslag kan beskrives som lovgivers forarbeid. I denne lovsaken, Ot. prop nr. 87 1993-04, var det uenighet om flere spørsmål. Stortinget avviste deler av lovforslaget og uttalte seg i merknadene fra justiskomiteen, Innst.O.nr 34 1996-97, om blant annet vurdering av tvil om utilregnelighet. Derfor burde justiskomiteens merknader være viktige som en av rettskildene.

Aktor la en høyesterettsdom fra 1979 til grunn. Han viste til at denne har dannet presedens (avgjørelse som kan danne mønster for senere avgjørelser av lignende art, red.anm.) og også er referert til i juridisk faglitteratur.

Det undrer meg at en høyesterettsdom fra 1979 fremstår som den grunnleggende rettskilden for vurdering av tvil om tilregnelighet, uten at nyere lovendring og lovgivers merknader inngår som en av rettskildene.