Hvor høye blir skattene etter valget?

SKATTER. Erfaringen med tidligere røde regjeringer tyder dessverre på at dette alternativet er det eneste realistiske. Økte skatter er simpelthen ikke til å unngå dersom Jens Stoltenberg blir statsminister - hva enten Kristin Halvorsen blir finansminister eller ikke. Langt flere enn nå vil måtte betale toppskatt. Summen av utgiftsløfter som er gitt, lar seg ikke oppfylle innenfor rammen av et uforandret skattenivå. De rødgrønne vil - som Dagens Næringsliv formulerer det - ha en mye bedre eldreomsorg, skolemat, flere og billigere barnehager, mer satsing på arbeidsmarkedstiltak, flere ansatte og romsligere økonomi i kommunene, bedre ledighetstrygd, mer penger til sykehusene og diverse annet. "Som selvsagt ikke vil ha noen betydning for den økonomiske politikken."

Mot venstre.

Det som vil skje ved et regjeringsskifte, er at løsningene på enhver hittil uløst oppgave vil skje over offentlige budsjetter. Dette vil stå langt klarere nå enn for fire år siden fordi Arbeiderpartiet og dets leder i mellomtiden har flyttet seg et betydelig steg mot venstre. Det er ikke bare SVs fremvekst som har gjort dette, men også Stoltenbergs eget nederlag i 2001, og det faktum at det nå eksisterer et rødgrønt eller rødt alternativ. Inntil nå har Arbeiderpartiet alltid klart seg alene. At dette ikke lenger er tilfelle - og at partiet innser det - forandrer norsk politikk vesentlig. Ap. er rett og slett ikke det samme partiet når det ikke lenger er seg selv nok.

Regjeringsmakt.

Men dette er nå situasjonen. Fra nå av må partiet forsøke å finne partnere, om det skal finne tilbake til regjeringsmakten. Det skjer neppe godvillig, men i valget mellom dette og en opposisjonstilværelse med liten eller ingen innflytelse sier det seg selv at et parti med ønske om makt vil velge regjeringsdeltagelse. Og ønske om regjeringsmakt har Arbeiderpartiet, partiet mistrives intenst uten.Så arbeider da også Ap. nå intenst for å komme i regjeringsposisjon. Spørsmålet kan bli om partiet gjør det urimelig kostbart for seg selv å komme dit. Når man ikke i noen sak ser andre løsninger enn de som krever offentlig innsats, da legger man særdeles stort beslag på disse ressursene. Og dette vil i sin tur gjøre det ekstra vanskelig å foreta de prioriteringer, de valg mellom viktig og mindre viktig som er nødvendige for å få samfunnsøkonomien til å funksjonere effektivt. Dette skaper ekstra vanskeligheter fordi presset på de offentlige budsjetter nesten aldri har vært så stort som nå. Det kan se ut som om evnen til å finne private løsninger er blitt mindre etterhvert som det offentlige krever en større del av de samlede ressurser. Noe annet er da heller ikke å vente. Men utålmodigheten skaper problemer, ikke bare for riktige prioriteringer, men også for evnen til å vente med oppgaver som med fordel kan legges på hyllen. Ofte er det jo slik at riktig prioritering kan være å avstå fra å gjøre noe med en sak som i øyeblikket fortoner seg som overmåte viktig. Betydningen kan raskt forta seg.