Hvorfor blir de provosert?

• - Trenden er å henge ut, ironisere og vite bedre  
• - Tar mammabloggere lykken fra oss?
• - Jeg føler jeg har sviktet mitt samfunnsoppdrag

 

Kristin Oudmayer skriver i Aftenposten 26. juli at debatten om mammabloggerne handler om å plukke fra hverandre, kritisere, henge ut, ironisere og vite bedre enn. Det er jeg sterkt uenig i.

Debatten om mammabloggerne ble denne gangen startet av bloggkollektivet Maddam, som til tross for en noe rotete kronikk i Dagbladet klarte å sette sinnene i kok hos en rekke mammabloggere. De kjente seg ikke igjen i kritikken fra Maddam og fant seg ikke i at noen stilte spørsmål ved stil og innhold i deres blogger.

En og annen regnværsdag

Må vi blogge om støvete kroker, møkkete vinduer og bæsjebleier for at folk skal skjønne at vi lever helt vanlige liv? spurte mammabloggerne retorisk på sine blogger. Nei, selvsagt må de ikke det. Hvem vil vel lese om møkkete vinduer, hva godt skulle det gjøre?

Men en og annen tekst om en regnværsdag, noen refleksjoner rundt vanskelige prioriteringer og tøffe tak i småbarnsperioden kan kanskje bidra til å nyansere glansbildene.

Ikke personlig kritikk

Skriver alle mammabloggere bare om idyll og harmoni? På ingen måte. Det fins mange bloggende mødre som både reflekterer, undrer seg, diskuterer politikk og forteller historier fra liv som er langt unna glansbildene. Likevel provoseres de når noen spør om ensidig bloggidyll «kan være med på å legge unødvendig mye press på hva kvinner (med barn riktignok) egentlig må få til» (sitat Maddams kronikk i Dagbladet 13. juli 2012). Hvorfor føler de at de må forsvare seg?

I januar var jeg med på å utløse en stor debatt blant mammabloggerne, da jeg publiserte teksten «Hvorfor blogger kvinner om trivialiteter?» på min blogg. Den gang oppstod det samme problemet som nå i sommer; det var vanskelig å diskutere en trend uten at enkelte opplevde det som personlig kritikk.

Å stille spørsmål ved strukturer i samfunnet er slett ikke det samme som å «henge ut og vite bedre enn». Det er tvert i mot å løfte frem, analysere og diskutere for til syvende og sist prøve å forstå. Kanskje mener man den aktuelle trenden er grunn til bekymring, kanskje ikke. Uansett blir man forhåpentligvis litt klokere – og slik går verden fremover.

Hensynsløst?

Ja visst finnes det steder på nettet hvor man hensynsløst plukker fra hverandre andres statusoppdateringer på Facebook, bare for fornøyelsens skyld. Det er selvsagt en forkastelig hobby, men det er ikke det mammabloggdebatten dreier seg om. Oudmayer skriver selv at hun «stort sett hopper over» å lese mammablogger.

Jeg er glad for å kunne fortelle henne at tonen på mammabloggene i all hovedsak er både støttende og oppmuntrende og at det derfor er liten grunn til å tro at mammabloggerne mister lysten til å si noe med det første.

Det som imidlertid er interessant er hva mammabloggerne sier noe om og hvorfor de sier noe om akkurat det. Disse mødrene er helt åpenbart et uttrykk for noe, det er ikke tilfeldig at en armada av kvinner nå finner mening i å skrive om barn, familie og hjem for all verden å se. De kunne skrevet om hva som helst, men de velger å skrive om det nære, hjemlige. Rett nok finnes det nå en og annen pappablogger, men relativt sett er de forsvinnende få.

Ikke kjønnsnøytralt

Kristin Horn Bringedal skriver i sin masteroppgave «Holdninger til likestilling og deling av husarbeid og barnomsorg» (UiO 2011) om «doing gender»-perspektivet, som bygger på tanken om husarbeid som en arena hvor kvinner og menn kan fremvise og reprodusere kjønn.

Husarbeid, herunder omsorg for barn, er ikke kjønnsnøytralt, men bidrar til å definere og uttrykke kjønnsrelasjoner i hjemmet.

Bringedal skriver: «Ved å gjøre bestemte husholdsoppgaver gis det mulighet til å demonstrere overfor seg selv og andre at man er et kompetent medlem av sin kjønnskategori med evnen og ønsket om å utføre korrekt kjønnsspesifikk atferd». Videre at «hjemmets renslighet og presentasjon reflekterer kvinnens kompetanse som kone og mor, men ikke menns kompetanse som mann og far».  

«Doing gender» kommer særlig til uttrykk i situasjoner hvor de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene er brutt. Kanskje kan nettopp dette bidra til å forklare hvorfor så mange velutdannede, likestilte og engasjerte kvinner og mødre finner tilfredsstillelse i å blogge om barn og hjem? Det er i hvertfall verdt en diskusjon.

Diskutere trender

Oudmayer skriver i sin kronikk at «konstant kritikk og bedrevitende innlegg og kommentarer» gjør at mange ikke tør å hevde sine meninger på nettet. Det er sikkert riktig. Hetsende kommentarer og usaklig kritikk kan ta motet fra enhver fersk blogger og er noe vi bør streve etter å bekjempe. Men det betyr ikke at vi ikke skal få lov til å diskutere trender.

Det er synd at Oudmayer mister lysten til å si noe i sosiale medier, for hun er en viktig stemme.

Men med sin kronikk i Aftenposten risikerer hun å bidra til å kneble en viktig og interessant debatt. Mammabloggdebatten handler ikke om kvinner som kritiserer andre kvinner. Det handler ikke om hvem som vet best eller hva man skal få lov til å blogge om. Mammabloggdebatten handler om hvorfor mødre blogger som de gjør – og om det eventuelt har noen konsekvenser for andre mammaer som leser disse bloggene.

Å stille spørsmål er ikke det samme som å kritisere.