• Ingen ting i veien med vekst i seg selv, problemet er det den kommer på bekostning av, mener Erlend Loe.

    FOTO: Gorm Kallestad

Hvorfor jeg stemmer grønt

Det jeg sa til Miljøpartiet De Grønne 31. august, og noe jeg glemte å si, men husket etterpå.

På kort sikt kan det virke gildt med skattelettelser og billigere drivstoff, men spørsmålet som burde gjelde når vi skal velge hvem som skal styre landet er dette: Hvilket samfunn ønsker vi å ha? Neste år? Om ti år? Om femti år? Den som syns at miljø bare er én av mange spennende og interessante saker, har et ganske stort antall partier å velge mellom, men den som tenker at miljøspørsmålet ligger i bunnen av hele regnestykket, har kun ganske få.

"Tenke globalt – handle lokalt"

Det at jeg i år stemmer grønt er ikke noe innfall, eller plutselig frigjørende tanke. MDG og jeg går så og så si way back. Jeg stemte på MDG allerede i 1991, i et lokalvalg i Trondheim. Jeg hadde et grønt klistremerke på kjøleskapet mitt hvor det sto tenk globalt, handle lokalt, jeg syntes det lød fornuftig. Dette var ganske mange år før vi alle begynte å handle globalt fem ganger før lunsj, og et par ganger til før kvelden. Jeg syns fortsatt at det klistremerket sier noe viktig. Og jeg var med å stemme Harald Nissen inn i Oslo bystyre i 2011.

I årene imellom 1991 og 2011 har jeg vanligvis stemt mer på den etablerte venstresiden, men jeg har flere ganger følt uro i forhold til det. Jeg har oppdaget at jeg gradvis er blitt mindre opptatt av høyre/venstre-skillelinjene og mer opptatt av sak.

Les også

Får De Grønne og Rasmus Hansson gjennomslag, blir det mindre folksomt i byenes handlegater.

De grønne med supermålling

Får inn hele 9 mandater på siste meningsmåling for Aftenposten

Naturligvis syns jeg, som alle andre, at det fins mange viktige tema, skoler, helse, innovasjon og mye annet, men hvis man, som jeg, tror at vårt forhold til den jorden vi bor på er nødt til å prege alle våre valg, fra dag til dag og fra time til time, følger som en naturlighet at jeg vil ha mer radikale klimavalg, jeg trenger å se at noen lar miljøtankegang få sitte i førersetet og styre og gire og bestemme farten, og ikke i et barnesete i baksetet, bakovervendt mot et speil omkranset av artige, bedøvende farger.

Fylt av takknemlighet

Jeg har ikke noe imot velstand og gode tider, og jeg er fylt av takknemlighet overfor seismologene, geologene, matematikerne, nordsjødykkerne, helikopterflyverne, samt alle deres koner, menn og familiemedlemmer, som har gjort at vi på halvannen generasjon har foretatt en enorm, og her må ENORM skrives med store bokstaver, bevegelse fra en i europeisk sammenheng moderat rik stat til en av de suverent rikeste i verden.

Det er ingen ting i veien med vekst i seg selv, problemet er det den kommer på bekostning av.Problemet er bare at mye vil ha mer, og enkel matematikk viser at fortsatt vekst i samme takt som de siste tiårene ikke er mulig. Det er som det eldgamle sjakkproblemet med hvete/riskorn. En stadig dobling virker tilforlatelig, men er ikke bare vanskelig å gjennomføre i praksis, men umulig. Umulig er et fascinerende ord. Smak på det litt. Det betyr at noe ikke går an. Og at vi må ta konsekvensen av det.

Det fins en del ting mange av oss er vant til i dag, som det ikke er sannsynlig at våre barn kan forvente å ta del i, og dette må vi ta innover oss. Jeg ønsker meg politikere som er villige til å innrette seg etter det. Jeg ønsker meg politikere som tør å være helt ærlige på dette punktet. Politikere som kan si: Nei, veksten kan ikke fortsette på disse premissene. Og gjenta det og gjenta det, og deretter legge opp politikken i forhold til det.

Det er ingen ting i veien med vekst i seg selv, problemet er det den kommer på bekostning av. Mye av min misantropi kommer fra nettopp dette, fra observasjoner av hvor grådige vi mennesker i bunn og grunn er, og hvor lite interessert vi er i hvor det vi konsumerer kommer fra, og i hvem som måtte ofre hva i produksjonen av det. Vi tar det for gitt at alt vi kan favne tilhører oss, og vi tar det for gitt at den med størst lommebok kan ødelegge mer enn andre, uten at begreper som samvittighet, fornuft eller logikk trenger å spille inn.

Et kjempestort jeg

Da jeg var yngre, følte jeg noen ganger at det fantes et vi. I dag opplever jeg et eneste kjempestort jeg. Når jeg er i det optimistiske hjørnet, og det blir jeg når jeg ser at grønne partier baller på seg prosenter, får jeg glimtvis igjen øye på dette vi-et, som ikke kun omfatter nordmenn, ikke engang bare mennesker, det er et stort, generelt vi, og det er det eneste vi-et som virkelig teller.

  Men de siste tiårene har Norge hatt russetid. Vi har kjørt fra russefest til russefest, vi har drukket og hatt oss.Vår trang til mer, flere, større, raskere er 100 prosent forståelig. Foreldregenerasjonen min kom jevnt over fra ganske beskjedne kår. Og at det gjennom århundrer med nøysomhet og tilbakeholdenhet har bygd seg opp et kollektivt sug etter ting, er helt greit. Ting kan være både fine og nyttige. Men de siste tiårene har Norge hatt russetid. Vi har kjørt fra russefest til russefest, vi har drukket og hatt oss. Alt er lov, konsekvenser fins ikke, vi husker lite av det som skjedde i går natt, og neste helg blir det enda villere, herligere og bedre.

Så når bedreviterne som, provoserende nok, nesten alltid tilhører de utdannede og privilegerte sirkler, skriver kronikker om at evig vekst ikke er realistisk, gidder ikke folk å lytte. Noen blir sure, blir til og med rabiate. Kommentarfeltene gløder. Det er kostelig lesning, spesielt hvis man, som jeg, lever av å skildre mer eller mindre rabiate mennesker. Det er som når den velmenende bibliotekaren, med tresmykker, står foran ungdomsskoleklassene og sier at klart det er gøy med dataspill, men alle må huske på at de også må lese klassikerne fra tid til annen.

Man kan le så mye man vil av henne. Likevel har hun rett.

Det mest fornuftige vi kan bruke rikdommen vår til de nærmeste årene, er å legge til rette for at vi, og igjen snakker jeg om det store vi-et, skal ha andre bærebjelker å bygge samfunnet på når oljealderen nå etter hvert nærmer seg slutten. Hvorfor i all verden klarer våre naboland seg såpass godt? Danmark er ikke i nærheten av å ha like mye olje som oss. Og de stakkars svenskene har ikke engang funnet oljesand. Som straff har de vært nødt til å finne opp ting hver eneste dag. Biler, leker, alkoholholdige drikker, elektronikk, møbler og pornofilmer. De har ikke ligget på latsiden, og muligens føler unge svensker og dansker ikke at de lever i et eventyrland. De opplever kanskje fortsatt at de er nødt til å gjøre en innsats for å komme dit de vil. Hva norske barn opplever er vanskelig å si, men det spørs om noen generasjon noensinne i større grad har blitt grundigere opplært til å bli konsumenter.

Foreldre har alltid håpet at ungene deres skal få det litt bedre enn de selv hadde det. Den drømmen bør annulleres i Norge nå. For hvor godt kan man få det før man så å si imploderer av egoisme? Jeg er redd grensen nærmer seg. Og forresten: Jeg er klar over at mange norske barn ikke får ta del i velstanden, og det er en skam. Sittende regjering har dummet seg ut, og det er liten grunn til å tro at den kommende borgerlige vil fordele rikdommen mer demokratisk. Mørke forhåpninger der, med andre ord.

Les også

Skal Norge leve av kunnskap, forskning og fornybar energi?

Hva skal Norge leve av når oljealderen er forbi? Slik svarer partiene.

Pengene våre gir oss en unik mulighet til å utforske hva en oljefri økonomi skal bestå av, men vi må starte straks og vi må bruke langt mer krefter, penger og ressurser på det enn vi har gjort til nå. Ungene våre må forstå at dette ikke bare handler om at det er gøy å resirkulere i grønne og blå poser, men om at målet er å finne nøkkelen til resten av alles liv. Og hvis vi ikke klarer det, kan det komme til å gå ganske dårlig.

Lettere for de blåblå?

Det spørsmålet jeg lenge har slitt med er dette: Hvorfor stemme Miljøpartiet De Grønne i stedet for å stemme taktisk? 2013 er på mange måter et perfekt år å stemme taktisk i. Fordi det er ganske tett mellom blokkene, og fordi man alltids kan håpe på at Høyre ikke makter å samarbeide med Frp når det kommer til stykket. Altså kan en rødgrønn stemme sikre at Regjeringen får fortsette. Ved å stemme MDG gjør jeg det ikke da lettere for de blåblå?

Er jeg ikke da med på, Gud forby, å gi Per Sandberg fritt leide inn i posten som kulturminister (som han ønsket seg i mai), eller, skrekk og gru, Per-Willy Amundsen som bistandsminister?

Mitt svar er, som jeg har kommet på helt selv etter funderinger på kammerset er: Fuck it.

Jeg har for siste gang stemt på partier og konstellasjoner som legger opp til fortsatt uhemmet vekst. Og som syns lek med oljesand og boring etter olje i nord er greit (bare vent og se).

Ved å stemme grønt ønsker jeg å bidra til, på sikt, å overbevise så mange som mulig om at ressursene i den faktiske verden, i motsetning til den fantasiverden vi lever i akkurat nå, er begrensede.

Vi må gjøre noe med energibruken vår, og sannsynligvis, hvis ikke Frederic Hauge og kompisene hans finner opp en herlig, banebrytende teknologisk innovasjon, må vi også gjøre noe med energibehovet. Det er så enkelt som det. Punktum. Enhver som nekter for dette, snakker, for å bruke et engelsk uttrykk, bullshit.

Så får valget heller gå som det må. Men jeg har i hvert fall gjort mitt.

 

Siste fra Meninger

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Mest kommentert siste døgn