IKKE ALLE førsteplasser er noe å skryte av. At Norge nok en gang kommer ut med flest beslag av metamfetamin når Europeisk overvåkingssenter for narkotika og narkotikaforbruk presenterer sin årlige statistikk, er bekymringsfullt.

Likevel er det ingen overraskelse for dem som har fulgt med på feltet de senere årene. Norge og Norden oversvømmes av amfetamin og metamfetamin fra tidligere østblokkland. Dette er ren strategi for kyniske, kriminelle bander som har ett mål for øye: Mest mulig salg av illegale stoffer til høyest mulig pris. Da er det logisk å rette blikket nettopp mot Norge og Norden, som har et noe annerledes forbruk av narkotiske stoffer enn land lenger sør i Europa. Vi har lang tradisjon for bruk av amfetamin og etter hvert metamfetamin og heroin.

Statistikken Aftenposten presenterte i går, er ikke bare negativ. Det er positivt at det gjøres mange beslag når disse stoffene er på full fart inn i Norge. Det kan bety at vår grensekontroll fungere bedre enn i andre land. Men når man ser metamfetamin brukt på stadig flere arenaer her til lands, tyder det på at forbruket øker.

Sprøyter og død.

Norge har en sprøytekultur blant narkomane som er i særstilling i internasjonal sammenheng. Det er noe av forklaringen på at vi ofte er på topp, også på en annen statistikk: Antall overdosedødsfall, hvor det primært er heroin som tar flest liv. Men bildet er mer nyansert enn det utallige medieoppslag skulle tilsi. Det dokumenteres i en artikkel i siste nummer av Tidsskrift for Den norske legeforening.

Tre forskere ved Senter for rus- og avhengighetsforskning, Universitetet i Oslo, avdekker at et betydelig antall av de innmeldte overdosedødsfallene ikke er det, men dødsfall knyttet til legemiddelforgiftninger. Siden registreringen av overdosedødsfall gjøres svært forskjellig i ulike land, gir sammenligninger på tvers av landegrensene usikre resultater. Mye tyder på at slike dødsfall i Norge har vært tilnærmet stabilt siden 2003.

Likevel må overdosedødsfall tas på ytterste alvor. Hvert eneste dødsfall er ett for mye. Men er det grunnlag for å hevde at Norge har spilt fallitt i sin narkotikapolitikk? Det er vanskelig å gi noe sikkert svar på det. Men det er sikkert at rusmisbruk skaper store medisinske og sosiale problemer for dem det gjelder, og ditto utfordringer for dem som forsøker å hjelpe.

Medisinske pasienter?

I 2004 ble ansvaret for rusmiddelbrukere flyttet fra fylkeskommunene til staten og Sykehus-Norge. Målet var å gi rusmisbrukere de samme pasientrettighetene som andre syke, samt en mer strømlinjeformet behandling til alle. I dag, snart fem år senere, tyder mye på at tilbudet er mer fragmentert en noensinne. Nå er det LAR (legemiddelassistert rehabilitering) og poliklinisk behandling som gjelder. Døgnbehandlingen skal ned, og rusmisbrukere defineres som medisinsk syke på linje med folk med kreft, benbrudd eller hjerteinfarkt.

Det kan godt tenkes at avhengighet er sykdom, men løsningen er ikke en behandling, og vips så er du frisk. Rusmisbruk er også et adferdsproblem. «Ruspasienter» er ikke som andre pasienter. De har problemer med å strukturere seg, holde avtaler og gjøre som de blir fortalt.

Kanskje har man gjort rusmiddelavhengige en bjørnetjeneste ved å gjøre dem til medisinske pasienter, selv om intensjonene var de aller beste. At stadig flere får tilbud om LAR, er viktig for noen. For andre kan det bli en sovepute. Når Subutex og metadon blir det eneste tilbudet, snakker vi om et livslangt prosjekt som rusmiddelavhengig med staten som finansieringskilde for de illegale stoffene. For noen tunge rusmisbrukere kan dette forsvares, men for de aller fleste må deltagelse i rehabiliteringsprosjekter, orden på livet og rusfrihet være det langsiktige målet.

Det kan ikke stikkes under stol at rehabiliteringstilbudene til rusmisbrukere fortsatt er for dårlige. Det må etableres mer differensierte tilbud, tilpasset den enkeltes ståsted og motivasjon. Det betyr mer lavterskeltilbud uten for strenge krav til rusfrihet for å slippe inn.

Taushet.

Men narkotikapolitikk er ikke bare behandling. Det handler også om lover og regler. Det er forunderlig at professor Willy Pedersen blir møtt med stummende taushet når han i en kronikk her i avisen og i andre medier tar til ordet for legalisering av cannabis. Han mener kriminalisering neppe forebygger, mens andre forskere er overbevist om at pris og tilgang er det absolutt viktigste for forbruk. Mange unge eksperimenterer med hasj når de er unge, men det er ikke nødvendigvis disse som havner bak murene og i kriminalstatistikken.

Vi har allerede ett lovlig rusmiddel som unge tar for seg av. Alkohol. Trenger vi ett til?

Like lite som det er gitt at forslaget fra Pedersen er godt – er det at forslaget er dårlig. Derfor er det nødvendig med debatt. Taushet bringer ikke verden fremover.

Følg Anne Hafstad på twitter.com/ AnneHafstad