Israels usikre fremtid

Israels fremferd i Gaza. Mine jødiske venner, både i og utenfor Israel, er fortvilet over Israels fremferd i Gaza. En del av dem mener at en enstatsløsning, hvor palestinere og jøder lever side om side, er den eneste etisk akseptable løsning. Dette avtegner seg etter hvert også som den eneste realistiske mulighet.

De har i mange år tatt til orde mot Israels strategi, eller mangel på strategi, overfor det palestinske folk, mot fordrivelsen av palestinerne fra det som nå er Israel og mot de israelske bosettinger i det området palestinerne ble fordrevet til.

Selv mens partene sitter ved forhandlingsbordet og man har våpenhvile, fortsetter israelerne å utvide bosettingene. Det er politisk umulig for forhandlere å sitte i fruktesløse forhandlinger mens dette pågår. De mister tillit i folket, som i stedet slutter opp om dem som gjør motstand mot undertrykkerne – og så har vi det gående.

Unngår å svare.

Under mine besøk i Israel har jeg spurt tilfeldige israelere hva som er grunnen til at et fredselskende land som Israel opprettholder og utvider bosettingene på Vestbredden. Alle som én unnlater å besvare spørsmålet og begynner i stedet å snakke om holocaust. Det samme gjelder «Israels venner» her hjemme. De unngår omhyggelig å si noe om bosettingene.

Mer enn 500 israelske universitetslærere, blant dem flere av Israels fremste forskere, protesterte i fjor sommer mot den israelske regjering fordi dens bosettinger med kontrollposter, barrièrer, murer og gjerder avskjærer tusener av elever, studenter og lærere i de okkuperte palestinske territorier fra en normal skolegang, og fordi regjeringen hindrer forelesere med ikke-palestinske pass fra å bli lenge nok i de okkuperte områdene til å gjennomføre meningsfull undervisning.

Fortvilelsen er selvsagt enda sterkere nå – selv noen av de mest hardbarkede venner av Israels regjering begynner å ane at noe er gått galt. Heldigvis bor det i Israel mange som har kjempet i årevis mot undertrykkelsen av palestinerne. Et eksempel er B’Tselem – Det israelske informasjonssenter for menneskerettigheter i de okkuperte territorier. Man kan følge deres arbeide på deres nettside: .

Nye fiender.

Jeg tror ikke staten Israel kan reddes, selv om man fortsetter å undertrykke og drepe palestinerne i mange år fremover. Den israelske regjering, Bush og dessverre også de mange som har understøttet dem, tror at de har et begrenset antall fiender og at hvis de kan utrydde dem, vil alt bli bra. Hva de ikke synes å ha tenkt over, er at for hver som blir drept, vil de få en rekke nye fiender: Den dreptes familie og venner, og mange andre som opprøres av at en stor krigsmakt slakter ned mennesker som er blitt jagd vekk fra sine hjem, har vært undertrykket i to generasjoner og nå gir voldelig uttrykk for sin fortvilelse og sitt hat.

Den raske utvikling av nye våpen som er lettere å gjemme og langt mer ødeleggende enn de vi nå kjenner, vil føre til en stadig forverring av kontrolltiltak og ødeleggelser. Biologiske våpen vil komme. Det er fortvilet at vold gjengjeldes med vold på denne måten. Desto viktigere er det å legge om strategien.

Vold mot jøder.

Volden rammer ikke bare de israelere som støtter den israelske regjering, men også de som står i opposisjon. Det er en stor fare for at volden etter hvert vil rettes mot jøder som ikke bor i Israel. Man må skjelne mellom «jøde», «innbygger i Israel» og «understøtter av Israels politikk».

Det er et kjent retorisk knep å bruke brede merkelapper som henges på ens motstandere, og jeg advarer stadig mot bruk av merkelapper. Ekstremister på begge sider gjør det motsatte, for de vet at mange lar seg forføre. Et eksempel er den tidligere israelske ambassadør i Norge, Miryam Shomrat, som i Dagsnytt 27. desember sa at de i Norge som nå kritiserer Israel, forsvarte i sin tid Pol Pot. Intervjueren, Anders Magnus, fikk raskt skutt inn «slike som Willoch?» Et annet eksempel er Manfred Gerstenfelds sammenblanding av «kritiker av Israels politikk» og «antisemitt», som ble kritisert av Robert Pehrson i Aftenposten 12. januar.

Understøttere av Israels politikk bryr seg ikke om slike bagateller. Alle som kritiserer Israels politikk, også jøder, blir kalt «antisemitter». Ekstremistene på den andre siden gjør gjerne det samme, for dem er alle jøder understøttere av Israels politikk.

Vei ut av uføret?

Er det så noen vei ut av dette uføret? For noen år siden trodde jeg, som mange andre, at dersom Israel trakk seg tilbake til 1967-grensene og palestinerne og de arabiske naboland anerkjente den jødiske staten Israel og et par andre betingelser ble oppfylt, kunne man få en tostatsløsning.

Dette tror jeg ikke lenger. En eventuell palestinsk stat må selvsagt ha fri adkomst både over havet og gjennom luften. Man kan ikke, som nå, la all transport gå gjennom Israel, med fortsatt kontroll og ydmykelser. Palestinas økonomi er sterkt avhengig av eksport av jordbruksprodukter. Man kan nå bare eksportere via Israel, og palestinerne sitter igjen med bare en brøkdel av det Israel får for å eksportere dem videre. Palestinas flyplasser og Gazas havner må åpnes. Selv med den strengeste kontroll vil det være umulig å forhindre angrep på Israel, og hvis Israel da fortsetter i sitt gamle gjengjeldelsesspor vil alt fortsette som det nå har gjort i seksti år.

Flere fremtredende jøder, og også mange andre, blant dem Thomas Hylland Eriksen i Aftenposten 7. januar, ser ingen annen løsning enn en énstatsløsning, der israelere og palestinere blir tvunget til å leve sammen uten diskriminering og under oppsyn av FN-soldater og internasjonalt politi – som dessverre må bli der lenge.

En stat.

Jøder i New York, London og Sør-Afrika har demonstrert for en slik løsning, som de ser på som den eneste som er etisk akseptabel. Én stat, hvor alle har samme rett, forkastes av sionistene. Hatet vil fortsatt være der i en slik stat, men erfaring fra andre okkuperte land tyder på at hatet etter hvert gir seg når okkupasjonen opphører. Så lenge en okkupasjon varer, vil hatet leve og komme til uttrykk på de måter som er tilgjengelige, gjennom hjemmelagede raketter, selvmordsbomber og etter hvert på andre, mer teknisk avanserte og utspekulerte måter.

Forspilt sine muligheter.

Makthaverne i Israel har forspilt sine muligheter. USA er den eneste makt som kan tvinge frem en løsning. Det stilles store forhåpninger til Obama, og mange har håpet at han vil ta konstruktive skritt når det gjelder Israel og Palestina. Vi var mange som kvakk da han den 4. juni i fjor sa «Jerusalem vil vedbli å være Israels hovedstad, og den må forbli udelt.» Det ble raskt klart at han vil følge Bushs linje når det gjelder Israel. Hans utpekning av Rahm Emanuel som stabssjef og Hillary Clinton som utenriksminister – begge vil beholde en del av bosettingene – lover ikke vel for Palestinas fremtid, og heller ikke for Israels.