Jeg elsker mokkamenn

At nordmenn er dårlige på mangfold, er ikke noe nytt. Det er heller ikke egnet til å overraske. Det store flertall nordmenn har vokst opp med minimal – om noen – eksponering for andre etnisiteter. Da er det ikke uten videre enkelt å utvikle en fingerspitzgefühl for hva som er akseptabel humor.

Humor kan være så mangt – men en eller annen form for spill på gruppekjennetegn er en av de vanligste formene. Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen har hatt sine runder med blant annet blærums-sosser og småbygutter, fagbevegelsen, homofile, og nordlendinger (til, som mange vil huske, Lars Andreas Larssens store forargelse). God humor holder hele tiden en distanse til fordommene – den spiller halvveis på dem, halvveis latterliggjør den dem. Men stereotypier er en nødvendig bestanddel i svært mye god humor.

Minefeltet

Men når det kommer til etnisitet, går vi tilsynelatende inn i et minefelt. Det er lett å forstå hvorfor: Vi har en historisk erfaring med raseteorier, kolonialisme og fordommer; det finnes diskriminering og rasisme i Norge idag; og det er problemer både knyttet til arbeidsmarked og kriminalitet blant enkelte innvandrergrupper som gjør stereotypisering betent.

Likevel er vi nødt til på en eller annen måte å bevege oss inn i minefeltet. Etnisitet forbindes med stereotypier, og kommer til å gjøre det i overskuelig fremtid. Hovedgrunnene til det er at etnisitet i mange tilfeller er enkelt synlig og for mange en viktig faktor i identitetsbygging; og at det eksisterer gjennomsnittsforskjeller mellom etniske grupper. Det finnes andre grunner også, selvsagt – vi/dem-tenkning eller mørkere tankegods, rare teorier fra historiens skraphauger. Og at stereotypier kan forklares og forstås, betyr ikke at de ikke kan være urimelig, fordomsfulle eller ha betenkelige konsekvenser. Stereotypier kan også bidra til en rekke forhastede slutninger om årsaksforhold, og dermed ha konsekvenser for politikk. For eksempel er det avgjørende om man tolker store forskjeller i sosioøkonomiske vilkår mellom ulike etnisiteter som en forklaring på forskjeller på mange andre felt; om man tenker på kulturelle forskjeller som opphavet til de økonomiske forskjellene; eller som et vekselspill.

Humor som virkemiddel

Men målet kan ikke være å utrydde stereotypiene. Det målet kan ikke nås, og forsøk på det vil forutsigbart føre til at folk stadig oftere må bite seg i tungen, med sporadiske skandaler der noen likevel sier det de tenker. Målet må i stedet være å sørge for at stereotypiene ikke stivner i negative fordommer, at de kan utvikle seg, at vi kan reflektere over dem. Da kan humor være et virkemiddel.

God humor er, dessverre, sjelden. Mange vitser eller utsagn sagt for spøk som på en eller annet måte bruker gruppekjennetegn, ender opp som plumpe, dumme, eller i verste fall fornærmende. Ikke desto mindre er utsagn som prøver å spøke med gruppekjennetegn en av de vanligste formene for forsøk på å si noe morsomt i alminnelig sosial omgang – og normalt er det også fullstendig harmløst. Det er ikke stor stand-up, men det smører alminnelige sosiale relasjoner og samtaler – ikke minst blant nordmenn, som, i hvert fall i følge stereotypien, er forferdelig dårlige på small-talk.

Slik jeg leser kommentaren fra Lars Erik Blokkhus, forsøkte han å dra en hverdagsspøk på linje med det man kunne gjort med en rekke andre ytre kjennetegn. Hadde låten hett «Jon Blund» og de to som delte ut prisen hadde vært uekte blondiner, kunne han sagt at han når han så dem, ville han kalt låten «Jon Fake-Blond». Ikke ustyrtelig morsomt, litt ubehagelig for noen, kanskje, men helt akseptabelt. Det spiller ikke noen vesentlig rolle i denne sammenhengen at ordet det ble spilt på her var «møkk» – det gir utsagnet eventuelt et litt røft preg, men det er rimelig tydelig at det ikke i første rekke er det som er ment å være assosiasjonen.

Provinsielt

Nei – det er ikke spesielt morsomt. Det er ikke veldig subtilt og får oss ikke til å tenke kloke tanker vi ellers ikke ville tenkt. Det gjorde lite utover å si noe slikt som at «dere to er sannelig mørkere i huden enn jeg er, og det er søren meg ikke ofte jeg snakker med vaskekte negere». Provinsielt så det holder, kanskje, men nokså åpenbart ikke vondt ment. Likevel er en av grunnene til at det ikke er morsomt, som i hvert fall jeg kjente på da jeg så opptak av innslaget, at vi vet at temaet er betent. Da blir også reaksjonen: «Sa han virkelig det? Hva tenker de andre? Oppfatter noen som det rasistisk? Ble noen fornærmet?» Men den reaksjonen følger mer av temaet – hudfarge – enn av innholdet, som ikke lett kan plasseres som rasistisk i noen meningsfull definisjon av ordet.

Akkurat hvilke stereotypier mokkakommentaren skulle fremkalle, er ganske uklart for meg. Uansett kan vi ikke snakke om rasisme hver gang noen legger merke til hudfarge, eller har noen oppfatninger om at noen fenomener er mer utbredt blant visse etnisiteter enn blant andre. I så fall er vi rasister så å si hele bunten, i hvert fall i overskuelig fremtid. Den sentrale utfordringen er altså å sørge for at negative stereotypier ikke får utvikle seg i et vakuum der de ikke blir utfordret, at de ikke blir så sterke at de dominerer i møtet med enkeltmennesker og at de ikke leder til forskjellsbehandling.

Øverli-metoden

Om Blokkhus ikke er en stor humorist, rammet en lignende sak Frode Øverli forrige uke. Timbuktu (artisten, ikke byen i Mali) reagerte sterkt på en vitsetegning av Øverli som situerte en kannibalismespøk i en relativt mytologisk utseende negerlandsby. Timbuktu hevdet han var krenket og svært lei seg over å se dette på trykk.

I noen grad er det selvsagt helt greit å reagere på det man mener er ukloke formuleringer. Men det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at mye av forargelsen er på et metaplan. Noen vil være opptatt av insensitiv bruk av ord speiler en slags ubevisst rasisme. Men en slik tilnærmingsmåte er normalt lite fruktbar. I tilfellet Øverli skal man være rimelig innstilt på å finne rasisme på forhånd for å ha noe håp om å finne den. Et eller annet sted må man situere kannibalismevitsen (som for øvrig er ganske morsom), og en lett mytologisk Donald-aktig negerlandsby er et brukbart sted, litt på samme måte som når vi plasserer andre fenomener vi egentlig kan lite om i mytologiserte fortider, enten det er Håreks den Harbaldnes vikingtid, Asterix’ romertid eller alle de forferdelige Jane Austen-filmene med en mytologisk viktoriansk tid bestående av avstumpede, snobbete engelskmenn.

Kannibalisme som historisk fenomen er en mer krunglete affære, og har for så vidt forekommet over store deler av verden – de siste århundrene dog mest i Polynesia, hvis vi ser bort fra kannibalisme under hungersnød. Men rundt forrige århundreskifte opererte en gruppe kjent som The Leopard Society kannibalisme i Vest-Afrika, og medieoppmerksomheten rundt dette kan ha gitt opphav til den mer Donald-aktige tegneserievarianten som Øverli spiller på.

Virkelighetsfjernt

Ikke desto mindre har flere kommentatorer akseptert premisset om at slike tegninger er problematiske. Sigve Indregard skriver for eksempel at han er «enig i at de holdningene som Øverli og Plumbo-mannen viser frem, er problematiske.» Han begrunner det blant annet med at Øverlis vitsetegning aldri ville stått i en større amerikansk avis, og skriver at det ikke er umulig «å oppfatte disse to sakene som symboler på rasismen som reelt fratar grupper av folk muligheter i samfunnet.»

For meg er det en helt virkelighetsfjern uttalelse, som hverken forstår USA, humor, rasisme eller uttalelsene det refereres til. Det er rett nok at USA kan fremvise den samme berøringsangsten for etnisitet – særlig i forhold til svarte – som vi kan her. Det har de også langt bedre grunn til enn vi har i Norge, fordi raserelasjonene har vært så politisk betenkte, og fordi rasismen har vært så omfattende, så institusjonalisert.

Ikke desto mindre er det slik at du knapt kan overvære fem minutter av et stand-up show i New York uten å høre etniske vitser. Fulle irer og agiterte italienere, fryktelige jødiske mødre og enda verre kinesiske mødre, skremmende, blingbekledte svarte menn (og deres lillebrødre, non-threatening black men) og koreanere som sykler midt i veien.

Det er også et utall vitser om hva man kan si eller ikke si – «negro» er rett nok ikke lenger ok for (hvite amerikanere), men forvirringen er stor på hva som er det nyeste som ikke er lov i hvilke sammenhenger. Dette ble komisk tydelig under kontroversen knyttet til presidentkandidat Rick Perrys landsted som tidligere hadde hett Niggerhead. Hvite programledere måtte henvende seg til svarte for å uttale ordet.

Hva kan jeg si?

En episode av komiserien 30 Rock tar opp dette problemet med spansktalende amerikanere fra Latin-Amerika.

-       I’m sorry, what do you call your self?
-       A Puerto Rican.
-       No, I know you can say that, but what do I call you?

Den jødiske komikeren Sarah Silverman behandler problemstillingen på en annen måte i en vits der hun snakker om hvordan hun skal unngå jurytjeneste. Jurytjeneste er der som her obligatorisk, men man må fylle ut en form som viser at man er egnet:

«So, I’m filling out the form. And my friend said, «Why don’t you just write something really inappropriate, like I hate Chinks (en negativ term for kineser, red.  anm.)?» And I said, «Yeah, that’s a good idea.»  But I don’t want people to think that of me, you know? I just wanna get out of jury duty. So I just filled out the form, and I wrote, «I love Chinks.» And who doesn’t?»

Hele vitsen er en parodi på rasisme; ikke desto mindre reagerte Media Action Network for Asian Americans på bruken av ordet «chink».

Amerikansk skandale?

Slik sett har kanskje Indregard rett: Det ville fort kunne blitt skandale også i USA ved bruk av Øverlis bilder, eller ved Blokkhus’ uttalelse. Men så altfor mange av disse skandalene er falske skandaler, med falsk indignasjon og falske eller misforståtte rasismeanklager.

Et ubehagelig faktum med kontroverser rundt etniske stereotypier er at det blir mer betent jo lenger man beveger seg bort fra toppen av det som synes å være et allment anerkjent hierarki for etnisitet: Det hierarkiet ser for eksempel slik ut: Den hvite mannen på toppen, asiater deretter, nordafrikanere og til sist svarte afrikanere. Det er en viktig del av forklaringen på hvorfor Madcon-guttas bruk av ordet «bleikfis» ikke førte til et løftet øyelokk, mens «mokkamann» satte Twitter-Norge i kok.

Jeg forstår hvordan det hierarkiet har kommet til: Det korrelerer i stor grad med grad av kolonihistorie, i noen grad med BNP-nivåer, og ofte, om enn ikke alltid, med sosioøkonomiske utfall hos innvandrerbefolkninger i Vesten – og formes i tillegg til ettervirkninger av slaveri, rasisme, segregasjon i USA, apartheid og mye annet.

En inkluderende humor

Likevel bør vi som samfunn strebe mot et punkt der det ikke er slik. Den veien går gjennom å inkludere alle i en humor som aksepterer etnisitet og stereotypier som ingredienser, som av og til er litt plump, som av og til bommer, men som i stor grad også reflekterer hvordan menneskets humoristiske sans virker. I det ligger også en aksept for at det plumpe av og til vil skje, uten at man lager en skandale med mindre det er tydelig at det ligger mer hatske holdninger bak.

Vi har ikke hatt mye god humor basert på etniske stereotypier i Norge rettet mot «svake» grupper. Det morsomste jeg kan komme på, er terror-sketsjen fra Ut i vår hage. Vi trenger mer. Om du synes Blokkhus var plump eller Øverlis tegninger for lite subtile: Ta en titt på dine egne stereotypier, og se hva du klarer å komme opp med.

Såpass må vi da klare som land. Vi er ikke tyskere heller, akkurat.