Jeg prøver ikke å drepe noen selv om jeg jobber på sykehjem

Jeg er en av mange som jobber på sykehjem. Jeg er stolt over å jobbe med det jeg gjør, selv om mange rynker på nesa når jeg forteller om yrket. Da er det bare snakk om «å tørke noen bak». Jobben innebærer dog så utrolig mye mer enn det. Jeg er veldig glad i samtlige av beboerne på min avdeling, noen har jeg et nærere forhold til, men alle betyr mye og jeg vil at alle skal ha det godt.

«Siste stoppested»

Men så er det engang slik at alle dør på sykehjem. «Siste stoppested» heter det visst. Man møter mange personligheter og lærer dem å kjenne, kanskje over år. De aller fleste har en familie rundt seg som ønsker det beste for sine kjære. De stiller krav, og det er veldig bra. Men i tilfellet med Bjørnstads far har visst noe rart skjedd. Personlig ble jeg opprørt over å bli dratt under den berømte kammen og mer eller mindre implisitt kalt en morder. Jeg ble sint på Bjørnstad fordi han tråkket på min yrkesstolthet og sa at jeg kunne være kapabel til å tørste et menneske i hjel. Riktignok er dette et helt annet sykehjem enn hvor jeg jobber, men han drar alle under en kam. Etter å ha tenkt endel på dette i ettermiddag, prøvde jeg å sette meg inn i Bjørnstads sted. Jeg syns det er synd at han måtte oppleve dette, for det er forferdelig det han beskriver. Men mye tyder på at det er kommunikasjonssvikten som er problemet, ikke at en eller annen sykepleier blir anklaget for å gi en person aktiv dødshjelp, når hun i realitetet mest sannsynlig har prøvd å lindre eventuell smerte og gjøre hans siste dager så gode som mulig.

Hylekoret

Det er nemlig ikke slik at vi i pleien ønsker å gjøre våre beboeres liv miserable, eller ikke gidder å spørre på en skikkelig måte om de ønsker noe å spise. Noe som jeg har merket meg, er at pårørende ikke alltid forstår forholdet som oppstår mellom beboer og pleier. Vi kjenner dem godt, og det er ikke alltid det må mases om mat eller drikke i ett renn. Vi vet ofte at dersom beboeren sier nei, så er det nei. Og hvis de ønsker noe senere, er det ikke verre enn at vi kommer tilbake senere. Vel har vi mye å gjøre, men det er ikke så hektisk at vi ikke har tid til å sørge for at beboere får det de ønsker av mat og drikke.

Hylekoret som har kastet seg over denne diskusjonen og som vanlig har som mål og finne en syndebukk, burde virkelig sette seg inn i dette. Det er ikke uten grunn at Bjørnstads far ikke fikk mat på sine siste dager. Det er ikke fordi pleierne plutselig bestemte at nå fikk det være nok. Vi er der for å hjelpe – vær så snill og ikke glem det. Og sett pris på at vi tar oss av moren eller faren din på deres siste dager. Ingen andre er interessert i å gjøre det.