DANIEL LIBESKINDS BYGG er blitt et graviditetssenter som det jødiske minnet samler seg om - minnet om et folk som ikke lenger hadde noe hjem i den tyske hovedstaden. Libeskind forklarte meg en gang at hans bærende idé var det han kalte "the void" - tomrommet, intetheten etter de myrdede jøder.Det egentlige monument over Shoa - Holocaust Mahnmal - ligger et annet sted, ved Brandenburger Tor. I Jüdisches Museum er det bare det 22 meter høye Holocaust-tårnet som skal symbolisere utryddelsen av jødene under nasjonalsosialismen. Ellers er det tomrommet som minner deg om et folk som var blitt integrert i det tyske samfunn og så ble helt borte. Tyske jøder var like tyske som etniske tyskere. Deres bidrag til økonomi, samfunnsliv, vitenskap og kultur var enestående. Det er dette Libeskind vil tvinge oss til å reflektere over, og det er dette utstillingene tar sikte på.

Må ikke bli navnløse.

Hver gang jeg besøker Jüdisches Museum, tenker jeg på Jødisk museum som nå etableres i Oslo under Sidsel Levins dynamiske ledelse og som åpner offisielt i september. Det har den samme bærende idé, nemlig at det jødiske liv som utfoldet seg i vårt land ikke skal etterlate et tomrom. Vi skal bli minnet om de enkelte menneskeskjebner, med deres fulle navn og familiehistorie og deres sosiale og kulturelle bidrag til det norske samfunn. Det jødiske museum skal sørge for det, men jeg ville også anbefale at man som i Berlin satte opp små metallplater i brolegningen eller på hus for å markere hvor det en gang bodde jøder. Ofrene må ikke bli navnløse.Jødene i Norge ble, etter at Henrik Wergelands kamp for å gi dem adgang til riket endelig var kronet med seier, like norske som nordmenn ellers. De gjorde seg gjeldende i mange forskjellige yrker, ikke bare som "klesjøder" og "klokkejøder". Det var som i det norske storsamfunnet, klasseskille. Noen var fattige, noen rike. Noen var kroppsarbeidere, andre ble akademikere eller kunstnere. Mange ble fremragende idrettsmenn, til og med i noe så norsk som skisport. Jødenes deltagelse i det frie Norges væpnede styrker var prosentmessig større enn for den øvrige befolkning.

Tre jødiske venner.

Jeg har hatt jødiske venner som var like forskjellige som andre nordmenn kan være det. Tre av dem er gått ut av tiden: Min tannlege Arnold Selikowitz var en dypt religiøs jøde som gikk i synagogen hver fredag. Han tjenestegjorde på Murmansk-konvoiene og ble høyt dekorert. Han var i sannhet både nordmann og jøde. Berthold Grünfeld var en ikke-troende jøde som sjelden satte sine ben i en synagoge. Han ble en kjent psykiater og sexolog og bidro vesentlig til den norske samfunnsdebatten. Han var norsk som noen. Julius Paltiel var en av de få overlevende tidsvitner fra utryddelsesleirenes helvete. Mitt mangeårige vennskap med Julius omfattet også den årlige lutefiskmiddag. Da hadde han alltid bacon og baconfett til, til tross for at det var et brudd på kosherreglene, som tilsier at man skal holde seg vekk fra svin. Julius var en jødisk pragmatiker som uten blygsel sa: Du, skulle jeg ha fulgt kosherreglene, ville jeg aldri ha overlevd under krigen! Julius Paltiel var noe av det mest norske jeg vet. Han viste oss at "jøde + nordmann = sant".