Espen Ottosen

FOTO: Audestad Paal

MANGE HAR PROBLEMATISERT Karl Ove Knausgårds grenseløse åpenhet. Den rammer ham selv, ja, men også hans nærmeste. Selv tenker jeg mest på hva barna hans i fremtiden vil tenke om å bli litterært dybdeanalysert av sin far.

Samtidig mener jeg det er fortjenstfullt at Karl Ove Knausgård setter ord på at det krever kamp (!) og selvoppofrelse å ta seg av små barn. Mange av oss opplever at våre svakheter kommer sterkest til uttrykk i møte med barn: Vi mangler tålmodighet, vi kan opptre irrasjonelt og vi motsier våre oppfordringer med våre handlinger.

Selv liker jeg små barn. Å følge etter en ettåring i en trapp, opp og ned og opp og ned, kan være ganske gøy. I omtrent tyve minutter. Deretter blir det kjedelig. Da er det ansvarsfølelsen som får meg til å fortsette, ikke lysten. Dessverre må jeg også innrømme at det kan være nødvendig med litt selvdisiplin å prioritere lekselesning med sønnen min fremfor en episode med Friends (som jeg har sett fire ganger før).

Fæle fedre

Det vrimler av historier om menn som er elendige fedre. Dessverre virker det til å være mer regelen enn unntaket at store personligheter svikter kapitalt i forhold til sine nærmeste.

Tv-serien om Thor Heyerdahl for et par år siden presenterte for eksempel en mann som lot arbeidet gå foran det meste, som var ofte utro og som brukte minimalt med tid på sine barn. Trond Kirkvaags bok om faren fortalte om en tyrannisk familiefar, mens biografiene om Einar Førde og Egil Monn-Iversen skildret dobbeltliv og svik.

Olav Njølstad skriver sterkt i sin biografi om hvor dårlig Jens Christian Hauge, som ung familiefar, behandlet kone og barn: «Det var Jens Chr. Hauges skjebne at han hadde større omsorg for de sakene som opptok ham, enn de menneskene som sto ham nærmest (...) Det var også Hauges skjebne at han, som ellers var så flink til å tenke helhetlig og alltid visste hva han ville i de store samfunnssaker, iblant kunne være både selvsentrert, kortsynt og vaklende overfor sin nærmeste familie».

På den ene siden har vi et samfunn – og politikere, ikke minst fra venstresiden – som kjemper for at menn skal bli bedre fedre, få mer fødselspermisjon og jobbe mindre. På den andre siden tyder mye på at mange foreldre bruker mindre og mindre tid med sine barn. For tyve år siden gikk 15 prosent av alle ett- og toåringer i barnehage. Nå har tallet passert 70 prosent. I tillegg økes åpningstiden. Mange ettåringer bruker nok langt mer (våken) tid med fremmede mennesker enn med sine foreldre.

Jeg tror mange kjenner, som Karl Ove Knausgård, at det koster å prioritere tid med sine barn. Mye annet virker mer selvrealiserende. Småbarn er særlig krevende. Mange av oss må medgi at jobben i noen år var langt mer avslappende enn livet hjemme.

Desto viktigere er det at vi verdsetter at foreldre – uansett hvor tilfredsstillende de finner jobb eller fritidsaktiviteter – bruker tid med egne barn (også etter foreldrepermisjonen). Ikke fordi det alltid oppleves som fantastisk meningsfylt å ta seg av sitt avkom, men fordi barn trenger foreldre som prioriterer dem.