Kappløpet mot Utøya

Mediene har levd høyt på 22. juli og sikkert lagt stein til byrden for mange. Likeledes synes det uunngåelig at profesjoner og enkeltpersoner i strategiske posisjoner «boler seg opp» på noe så ekstraordinært som terrorbombing av Regjeringskvartalet og massedrap på barna til landets politiske lederskap. Nå kommer forskerne, skriver Aftenposten. Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) skal forske på ofrene og deres pårørende: «Studien vil undersøke hvordan det går med dem som ble utsatt for terroren på Utøya 22. juli 2011. (...) Alle over 13 år som var på Utøya vil bli invitert til å delta i studien. I tillegg vil foreldre til ungdom under 20 år inviteres til et intervju. (...) NKVTS planlegger flere forskningsprosjekter knyttet til terrorangrepet 22. juli».

Agendaer trer frem

Helsedirektoratet etablerte umiddelbart etter hendelsen et tverrfaglig ekspertutvalg der jeg sitter som representant for fastlegene. Mandatet er å gi helsemyndighetene råd om oppfølging av de rammede. Innledningsvis var stemningen preget av fellesskap og dugnadsånd. Deretter blir vi vitne til et obligatorisk fenomen: Hjelpernes egne agendaer trer tydeligere frem, det faktiske hjelpebehovet kommer i bakgrunnen. I den akutte unntakstilstanden ble norsk helseberedskap satt på en uvanlig prøve. Når det gjelder langsiktig hjelp til den enkelte, er skadeomfanget av 22. juli godt innenfor det den ordinære helsetjenesten er dimensjonert for og har erfaring med. Likevel valgte Helsedirektoratet fra første øyeblikk å la praksisfjerne, «evidensbaserte» krisepsykiatere sette dagsorden, også for oppfølgingen ute i kommunene.

Selv om de aktuelle forskningsprosjektene er godkjent med tanke på personvern, er det viktigste forskningsetiske aspektet ikke berørt. Det prinsipielle etiske dilemmaet knytter seg til krisepsykiaternes mandat når de nå skal kontakte alle ofre og pårørende uten at disse har bedt om det, og uten at hensikten er å yte hjelp. Det er grunn til å anta at intervjuene blir opprivende. Forskerne opererer i et minefelt av takknemlighet og skyldfølelse. Hvor reelt er det å avvise forespørselen fra nettopp «de gode hjelperne» om å bidra til at nye ofre skal bli ivaretatt «på best mulig måte»?

Talent for overlevelse

Mange av de spurte vil selvsagt bekrefte at de sliter, noen vil være frustrerte og misfornøyde. Dette vil like selvsagt bli brukt for å legitimere viktigheten av ressurser til de miljøene som utfører forskningen. Lite tilsier at prosjektene vil bringe ny kunnskap, annet enn at folk er forskjellige og at ingen standardtilnærming kan forebygge senskader. Vi vet at det som trengs på kort sikt er trygghet og omsorg, på lang sikt å leve forlengs så normalt som råd er med de arrene man har fått. Vi vet også at familie, venner og nettverk er viktigere hjelpere enn psykologer og leger, og at noen vil trenge profesjonell hjelp. Ingenting av dette kvalifiserer til betegnelsen «vitenskapelige sannheter», snarere sunne instinkter hos den enkelte og fellesskapet. Samt talent for overlevelse – slik menneskene jo har.