Kjede- eller leverandørmakt?

Det er rørende hvilken omsorg representanter for nærings- og nytelsesmiddelforbundet, bondestanden og enkelte politiker viser for matleverandørindustrien i Norge, jfr. Aftenposten 16.5. Det er riktig at den største detaljistgrupperingen, Norgesgruppen har ca. 40 prosent markedsandel.

Det forfatterne av debattinnlegget unnlater å nevne er at konsentrasjonen på leverandørsiden er minst like stor. Ifølge Matkjedeutvalgets rapport har landbrukets samvirkeforetak 45 prosent andel av produksjonsverdien. Tine har markedsandeler mellom 60 prosent og 85 prosent, Norturas andeler er 40 prosent for rødt kjøtt, 60 prosent for egg og 70 prosent for pølser. Kraft Foods og Orkla har mer enn 50 prosent  andel i sine varekategorier. Andelen for det tre største leverandørene er i de fleste varekategoriene over 85 prosent.

Uforståelig

Disse leverandørene, med høyt lønnede salgsdirektører med hovedoppgave å forhandle på vegne av sine arbeidsgivere, fremstilles som forsakte lærlinger som bare har å danse etter handelens pipe. Det er uforståelig at kjedeutvalgets medlemmer har svelget leverandørenes klagesang.

I innlegget i Aftenposten 16. mai fremstilles handelens egne merker som en stor trussel for forbrukerne. I Norge er andelen for handelens egne merkevarer rundt 12 prosent ifølge Matkjedeutvalget. All forskning innen merkevarer viser at forbrukerne oppfatter handelens merker på linje med andre merker. Det som betyr noe er kvalitet og pris. Hvis industriens merker taper i konkurranse med handelens merker, er det fordi industrien ikke har gjort en god nok jobb med å utvikle fortrinn som forbrukerne verdsetter og vil betale for.

Mangler norske studier

Det kan godt være at bøndene får for lite betalt for sine produkter. Hvem stikker av med pengene? Utviklingen mot større detaljistmakt har pågått i hele den vestlige verden siden 1970-tallet og er vel beskrevet i lærebøker. Publiserte vitenskapelige studier fra andre land viser at leverandørindustrien har øket sin relative fortjeneste i samme periode. Dessverre har vi ikke slike studier fra Norge. Jeg tok for flere år siden initiativ til en tilsvarende studie for Norge, men møtte ingen interesse. Begrunnelse? Leverandørindustrien antok at vi ville få tilsvarende resultat i Norge, og det var ikke i deres interesse. Så bøndene bør kanskje rette blikket mot sine egne organisasjoner for å se hvor pengene blir av.

Til sist hevdes det at mange små og mellomstore leverandører har problemer med markedsadgang og lønnsomhet. Hvorfor ikke gjøre Bondens Marked til et permanent utsalgssted og gå utenom kjedene? Da kan man prioritere de små og mellomstore produsentene og samtidig teste forbrukernes preferanser og betalingsvilje.