I MIN HJEMBY Mandal er det en havn som heter Kleven. Der lastet og losset seilskuter og der ble de kjølhalt over vinteren etter stormene i Nordsjøen. De innfødte og utlendingene utviklet en type engelsk som rakk til å kommunisere de basale behov – «Kleve-engelsk».

Når jeg hører engelsken til enkelte norske politikere, blir jeg minnet om dette. Statsministeren har en aksent som er forstyrrende norsk, mens utviklingsministeren snakker et engelsk som rett og slett er dårlig. Mange politikere er svært dårlige i engelsk til tross for at de representerer Norge ute. Også i norsk næringsliv er dette etter mitt skjønn et problem. Jeg har hørt mang en tale på «Kleve-engelsk» der, og forundret meg over nivået.

Ikke godt nok

I Norge later det til å være en utbredt forestilling at middelmådig engelsk er godt nok. Men det er det ikke – et nyansert språk gjør at man kommuniser presist og ryddig, og engelsk er et komplisert språk. Kontrakter går selvsagt tapt dersom man ikke behersker språket det forhandles på godt nok og med forståelse for ords mange betydninger. Vet man for eksempel ikke at ordet «clever» betyr noe helt annet i USA enn i Storbritannia, kan det bli pinlig. Dessuten er poenget med språk ikke bare instrumentelt, men også kulturelt. Forhandlinger og forretninger forutsetter tillit, som igjen hviler på kjennskap til hverandre.

Norske ledere som ferdes ute må sørge for å lære seg et skikkelig engelsk, og hvis aksenten er så norsk at det er et problem, ta noen timer i diksjon. Britisk eller amerikansk uttale kan læres. Og så må man lese: Et kultivert språk oppnås gjennom å lese litteratur.

Forsvinner

Det mest akutte problemet nå er imidlertid at de to andre europeiske fremmedspråk, tysk og fransk, raskt forsvinner i Norge. Før hadde vi begge skriftlig, nå er begge valgfrie. Tysk er jo uhyre nyttig for nordmenn; det er 115 millioner europeere med tysk som sitt språk. Fransk er nøkkelen til spansk og italiensk, og man kan som regel bruke bare fransk i latinske land dersom man ikke behersker språket der. I Sør-Europa snakker man ikke engelsk.

Tysk og fransk krever masse pugging av grammatikk; men hvilket utbytte gir det ikke! Jeg har argumentert med nytteverdien fordi nordmenn alltid skal legitimere kunnskap slik, men tenk på den kulturelle utvikling man får og den frihet som åpner seg gjennom å beherske fransk og tysk. Å kunne ett av disse språk i tillegg til engelsk er en allmenndannelse, noe alle har mulighet til i dag. Ingen oversettelse kan formidle originalspråkets litterære kvaliteter som det selv. Tysk, nærmere norsk enn noe annet språk, burde vi i alle fall lære oss.

Det er svært alvorlig at regjeringen avskaffet det obligatoriske andre fremmedspråk i skolen i 2006. Dette medfører logisk nok at også universitetene i sin tur avskaffer tysk og fransk. Leder for fremmedspråk ved NTNU, Ingvald Sivertsen, kaller utviklingen katastrofal og påpeker at Norge fører en politikk helt i utakt med resten av Europa.

I globaliseringens tid blir altså nordmenn mer provinsielle. Dette må reverseres!