Kongelig ettergivenhet

At kronprins Olav i et «hittil ukjent brev» til den britiske tronfølgeren, prins Edward, i 1935 tok til orde for et nært forhold mellom Storbritannia og Tyskland har vakt en viss oppsikt, selv om brevet ikke er mer ukjent enn at Edwards offisielle biograf Philip Ziegler omtalte det allerede i 1990 og jeg selv siterte fra det i min biografi om kong Olav for åtte år siden.

Kronprinsens holdning forstås best om man har i minne hans svært nære forhold til sin mors britiske familie og særlig fetteren George VI. Hele den britiske kongefamilien var tilhengere av det som skulle bli kjent som appeasement (ettergivenhetspolitikk), altså forestillingen om at man kunne oppnå fred ved å komme Nazi-Tyskland i møte gjennom forhandlinger.

Prinsen av Wales var den eneste i familien som ga uttrykk for visse nazisympatier. For resten av familien ser det ut til at det avgjørende var ønsket om å unngå en ny krig – med de konsekvenser det kunne få for monarkiet og imperiet. I 1935 forkynte Olavs onkel, George V, at han personlig ville svinge det røde flagget på Trafalgar Square hvis det ble snakk om britisk deltagelse i en ny krig.

Den gangen var slike holdninger «mainstream» i det britiske samfunnet, men som historikeren Andrew Roberts har skrevet, er det interessant «hvor lenge og hvor kraftig de [kongefamilien] fortsatte å plaske selv etter at strømmen hadde skiftet retning». «En helt fantastisk dag – Gud være lovet», skrev enkedronning Mary da statsminister Neville Chamberlain i september 1938 reiste til Tyskland for å forhandle med Hitler om Tsjekkoslovakia. Hun håpet at avtalen som ble inngått i München ville medføre «at våre to land endelig vil finne sammen».

Da Chamberlain kom hjem fra München etter å ha ofret sudettyskerne, tok kong George VI og hans hustru dronning Elizabeth ham med ut på slottsbalkongen for å motta folkets hyllest. I og med at den kontroversielle avtalen ennå ikke var behandlet i Parlamentet, var kongeparets åpne støtte et klart konstitusjonelt feilskjær. Da Chamberlain ble felt i Norgesdebatten i mai 1940 ønsket kongeparet sin meningsfelle utenriksminister Halifax som ny regjeringssjef i stedet for Churchill. Churchill hadde vært blant de klarsynte, men ble avfeid som krigshisser og bråkmaker når han med forbløffende treffsikkerhet advarte om Tysklands planer.

Elizabeth, senere kjent som dronningmoren, fastholdt hele livet sitt positive syn på appeasementpolitikken. München-avtalen «ga oss et år til å ruste opp og bygge noen fly», mente hun, men i realiteten brukte Tyskland tiden til å ruste opp i langt større grad enn Storbritannia. Etter krigsutbruddet sendte hun i november 1939 Mein Kampf til Halifax og skrev at selv bare litt skumlesing ville gi et godt inntrykk av Hitlers «mentalitet, ignoranse og åpenbare oppriktighet». At kong Haakon hadde lest boken og forstått at Hitler mente alvor allerede fire år tidligere styrker hans renommé som klarsynt statsmann, i kontrast til kronprins Olav, som delte sin britiske families oppfatning om at fred kunne oppnås ved å gi Hitler lillefingeren.