Er det en underliggende systemfeil i bistandssystemet som bidrar til at andre tjener mer på dagens ordning enn de fattige som skulle hatt hjelpen?
Vi vet at det er mye korrupsjon i de landene hvor vi har et bistandssamarbeid, men litt enkelt sagt er det ikke korrupsjonen i seg selv som er hovedproblemet, men heller hvordan vi klarer å forholde oss til denne. Formålet med bistandssamarbeidet er jo å bidra til utvikling i landet, og hjelpe folkene som trenger det mest. Men har egentlig vi som jobber med bistand incentiver for å oppnå dette?
Vi bistandsarbeidere ønsker at bistanden fortsetter, og at det finnes bistandsjobber. Mange private, offentlige og frivillige organisasjoner i Norge nyter godt av bistanden, og de har en egeninteresse i å vokse seg større. Også tjenestemennene i mottagerlandene som jobber med bistand, vil ha en interesse av at den fortsetter som før, og at den helst økes år for år. Det kan derfor være fristende å skrive rapporter om bistandens fortreffelighet og at den bør videreføres bare med kosmetiske endringer.
Krass kritikk
Man kan tenke at hvis revisoren som gjorde jobben i Tanzania i 2007, Arthur F. Andreassen, hadde moderert sin kritikk ville han trolig blitt reengasjert med revisjonsarbeidet. Men siden rapporten ble såpass krass, ble det ubalanse i systemet og han ble ikke engasjert på nytt. Sett ut fra avisoppslagene i det siste, kan dette synes å være sakens kjerne- og hovedproblem.
Samtidig er det i mine øyne for enkelt å si at man har «nulltoleranse» overfor korrupsjon når den er så innarbeidet i landene vi jobber med. Korrupsjonen har så mange lag og aspekter ved seg at vi ikke kommer utenom å forholde oss til denne enten, aktivt eller passivt.
For noen år siden satt jeg som finance controller for Norad i et stort distriktsutviklingsprosjekt (RUDEP) avsides i Tanzania. Her måtte vi forholde oss til korrupsjonen i det daglige arbeidet. Forhold dukket opp som måtte tas fatt i, og systemer måtte tilpasses og forbedres ettersom vi fikk mer erfaring. Men korrupsjon var den gang ikke et tema som kunne diskuteres åpent i bistandssammenheng. Da det så ble «offisielt» kjent at det forekom noe korrupsjon, ble det vedtatt at hele prosjektet skulle nedlegges i hui og hast. Den raske og overilte avslutningen av prosjektet førte i mine øyne til et langt større tap av verdier enn den lokale småkorrupsjonen som foregikk.
Ond sirkel
Michela Wrong sier i sin bok Footsteps of Mr Kutz at vi lett blir amatører i dette spillet om korrupsjon sammenlignet med aktører i mottagerlandet. Det er gjerne en nyansatt fra bistandsforvaltningen som er utstasjonert for to–tre år. Når personen begynner å få litt innsikt og har forutsetning for virkelig å sjekke hva pengene går til, er kontraktstiden over. Det kommer en ny, uerfaren etterfølger som tror at forgjengeren har mistet fokus, som så er påholden med pengebruken. Sirkelen fortsetter til stor glede for mottager som vet når han skal slå til.
Rolv Bjelland er ansatt i Norad, men dette innlegget er ikke skrevet på vegne av etaten. Norads ledelse har ikke godkjent innlegget.
Kommentarer