Anniken Huitfeldts kulturbudsjett ble lagt frem for en stund siden, som vanlig med hovedfokus på pengeøkninger, ikke på prinsipiell politisk eller ideologisk tenkning. Denne uken legger opposisjonspartiene frem sine alternative budsjetter for 2012. Det står ikke mye bedre til der.

Det mest interessante er Fremskrittspartiets alternative budsjett. Kapittelet om kultur heter ”Kulturell selvstendighet” og sier klart fra med en gang hva som er hovedpoenget: ”Kulturen må få være fri og uavhengig av politisk styring, og frivillighet og engasjement må være de bærende drivkreftene for all kulturell utfoldelse.”

Frp tar raskt avstand fra et klart skille mellom kultur av profesjonelle og amatører, og tar til orde for et veldig bredt kulturbegrep. Her er det interessant å sitere hele avsnittet:

”Kultur kan bety så mangt, men brukes ofte for å beskrive menneskelig aktivitet i samfunnet. Kultur kan oppsummeres som ’resultatene og oppnåelsen av en periodes, et samfunns eller en gruppes samlede åndelige og materielle virksomhet’, noe som innebærer at kulturbegrepet er bredt og bl.a. omfatter både de ulike kunstformer og vitenskap. Kultur kan også brukes om holdninger, og det er derfor vanskelig å oppsummere kultur med én enkel setning, og Fremskrittspartiet mener det er viktig å ivareta dette mangfoldet.”

Det er en interessant posisjon. Den er ikke latterlig eller kulturfiendtlig, slik Frp ofte anklages for. Den er kanskje populistisk, forstått som en politikk som etterstreber å være lydhør til hva folk flest er opptatt av, et annet ord for dette kunne være demokratisk. Den minner om den generelle dreiningen av kulturpolitisk tenkning på 70-tallet, da den ble mer demokratisk og mindre elitistisk.

Den demokratiske grunnrefleksen her deles nok av mange, men Frp er blant de få som er villige til å tenke tanken langt nok til å la den ha stor effekt på kulturbevilgningene.

Frps er videre tilhenger av å omfordele kulturell anerkjennelse: Det er ikke bare elitens produksjoner som er kulturelt interessant, tvert imot er hele folkets produksjoner eller handlinger å regne for kultur. Den naturlige konsekvensen av dette er å omfordele kulturpenger fra det profesjonelle feltet til det frivillige feltet eller den kulturen som er drevet av amatører.

Frp foreslår da også å ta penger fra de profesjonelle og tilføre penger til det frivillige feltet. Slik bryter de med en tanke som har fått mer og mer feste i kulturpolitisk diskusjon: At det nå er på tide å dreie støtten fra kvantitet mot kvalitet. Effekten av Frps tenkning er mer kvantitet enn kvalitet. (Det skal bemerkes at de vil ivareta noen nasjonale institusjoner med høy kvalitet.)

På dette feltet er det ganske bred enighet på borgerlig side, men Frp utmerker seg: Høyre og Venstre vil også styrke frivillig sektor, men Frp er alene om å ønske en tilskuddsordning rettet mot det frivillige feltet. I tillegg vil de ha fullt momsfritak for frivillige, ikke bare en gradvis opptrapping.

Er Frps kulturideologi liberal eller liberalistisk? Vel: Det mest liberale ville kanskje være at folk fikk ordne kulturen sin på egenhånd, uten at staten skulle ha noen finger med i spillet.

Men Frp vil ha en finger med i spillet. De vil stimulere de områdene de selv prioriterer fordi de er viktige i deres kulturpolitiske ideologi. Det er derfor heller ikke en riktig anklage mot Frp at de ikke står for kulturelle verdier og bare vil at markedet skal styre.

Frp står for folk flest, de står for frivillighet, de står for en virkelig demokratisk holdning.

Dette er likevel ikke den eneste tolkningen av et liberalt utgangspunkt. En annen kunne være at det sentrale er å skape mangfold og dynamikk i kulturen. Et liberalt demokrati forutsetter en mangfoldig offentlighet. Her spiller det profesjonelle kulturlivet inn, med dets evne til å tenke dypt og nytt, og til å utfordre langs lange filosofiske og ideologisk linjer. Det samme potensialet til høy kvalitet og utfordrende tenkning har nok ikke et frivillig kulturliv drevet av amatører.

En slik annen liberal tenkning vil ha noen andre prinsipper i sentrum: Maktspredning, privat finansiering av kultur, hindre for mye fremvekst av byråkrati, droppe støtte til kultur som virker konkurransevridende overfor private aktører og likestilling av aktører, både offentlige seg imellom og offentlige og private aktører.

Av Venstre og Høyres alternative budsjetter, er Høyre nærmest å antyde en slik posisjon. Venstre skuffer dessverre stort. De har ikke noe eget kapittel for kultur, men behandler mer under ett. For kulturens del fokuserer de på frivillighet, og foreslår noen økninger til diverse kulturposter, blant annet til flerkulturelle institusjoner, arbeidsstipender til kunstnere, frie grupper på scenekunstfeltet, bibliotekene og en gaveforsterkningsordning til museene.

Samlet utgjør Venstres forslag en økning til kulturfeltet på ca 230 millioner kroner. Men det er ingen prinsipielle refleksjoner i dokumentet, og forslagene går knapt i retning av noen reell reform av det kulturpolitiske systemet.

Venstre gir dermed inntrykk av at den kulturpolitiske konsensusen spenner fra venstresiden og over til høyresiden, frem til Frp. Det inntrykket forsterkes også av Høyres alternative budsjett, selv om de gjør mer for å utvikle en annen tenkning.

Høyres kapittel om kultur heter ”Kultur og frivillighet”, og det primære fokuset er frivilligheten: ”Høyre vil styrke de frivillige organisasjonene gjennom bedre momskompensasjon, økt gavefradrag og forenkling”. Lenger nede kommer en prinsipiell refleksjon rundt kulturen, med tittelen ”Den frie kulturen”.

Høyre vil prioritere kulturens egenverdi, mangfold, valgmuligheter og ”vekst nedenfra”. Hovedfokus er det frie feltet innen musikk og scenekunst, og her skal støtten øke. Høyre vil generelt ”understreke betydningen av en kulturpolitikk som handler om maktspredning og som tar alle deler av landet i bruk”. Derfor vil de styrke de regionale filmfondene.

De samlede forslagene fra Høyre innebærer en økning på over 330 millioner til kultur. Men forslagene som skal realisere andre kulturprinsipper enn de den rødgrønne regjeringen er bærer av, er få og ikke særlig vidtrekkende. Hvis spørsmålet er hvem som lar sin ideologiske tenkning få mest betydning for praktisk politikk, stikker Frp klart av med seieren.

Det er ikke lenger interessant å si at Frp ikke har noen kulturpolitikk (det var det kanskje aldri). De vil, sammenlignet med Huitfeldts budsjett, kutte 1,28 milliarder til kultur. Det er ikke så veldig radikalt. Resultatet er da noe lavere enn den rødgrønne regjeringens kulturbudsjett i 2010. For Frp er det faktisk et historisk høyt kulturbudsjett.

Det interessante er å få frem en grundigere og mer omfattende diskusjon på høyresiden om kulturpolitisk ideologi. Frp står for et klart alternativ, og lar det få konsekvenser i budsjettet. Kan Høyre og Venstre klare det samme?

 

•Kristian Meisingset på twitter: @meisingset.