Langt fra regjeringskontorene

DET ER LITEN tvil om at Fremskrittspartiet nå gjør sitt beste for å fremstå som en seriøs samarbeidspartner etter et eventuelt rødgrønt valgnederlag ved stortingsvalget i 2013.

Det gjenspeiles i flere av vedtakene på helgens landsmøte på Gardermoen. Landsmøtet avviste en klimaresolusjon som ville fjernet ethvert grunnlag for en felles «borgerlig» klimapolitikk. Og et forslag som i praksis innebar at nei til bompenger skal være et ufravikelig Frp-krav i eventuelle regjeringsforhandlinger, ble omformulert. I samme gate tolker vi debatten om en slags ny handlingsregel der store investeringsbeløp (inntil 25 milliarder) i infrastruktur skilles ut fra statsbudsjettet.

Slikt er definitivt en modnere tilnærming enn tidligere Frp-løfter om å bevilge «mer til alt». Vi vil likevel advare mot forslaget. Sentralbanksjefen går inn for å stramme inn, snarere enn å øke bruken av oljepenger. Vi er redd for at Frps forslag vil føre til et frislepp som på sikt skader norsk økonomi. Dessuten tror vi at det har en egenverdi at det er et bredt politisk forlik bak handlingsregelen.

DET ER FORTSATT urealistisk å tro på en borgerlig flertallsregjering. Vi tror heller ikke på en mindretallsregjering bestående av Høyre og Frp. Da er det trolig mer realisme i en ren Høyre-regjering etter modell av de to første Willoch-årene. I en slik situasjon vil det være underlig om Siv Jensen fortsatt insisterer på at Frp ikke vil støtte en regjering partiet selv ikke er med i.

For Frp er fortsatt langt fra regjeringskontorene. Det er likevel all grunn til å huske at det er lenge til valget og at styrkeforholdet mellom partiene kan føre til overraskelser som i dag ikke er så lette å få øye på.

NOE AV DET mest minneverdige fra dette landsmøtet var imidlertid gjesten som takket nei. Carl I. Hagen er fortsatt fornærmet fordi han ikke ble partiets nye medlem i Nobelkomiteen. Det markerte han ved å holde seg unna, for første gang siden 1975. Samtidig ville ikke Hagen vært seg selv om han ikke også sørget for å være larmende tilstede gjennom intervjuer i Dagsrevyen og TV 2 lørdag kveld.

Slik fikk han spent benkrok på partiledelsen ved på sørge for at fraværet hans kom i sentrum.

Carl I. Hagen er ikke den første avgåtte partileder som er sår over den rolle de er tildelt i ettertid. Men han er nok den første som aktivt og åpent går inn for å gjøre livet så vanskelig som mulig for sin etterfølger. Denne illojale småligheten skjemmer ettermælet til en politiker som med god grunn kan ta mye av æren for den posisjon dagens Frp har.

Få vet bedre enn Hagen hvor vondt og vanskelig slikt er for dem som nå sitter ved partiroret. Da er det nesten ubegripelig at han definerer sin egen skuffelse som viktigere enn det parti han selv har skapt.