Paradigmeskiftet i nyere tids filmhistorie, den digitale filmens inntogsmarsj, har gjort at filmen er blitt erklært død fra flere hold. Kodak har sluttet å lage film, og film spilles i økende grad inn – og projiseres – digitalt. Filmkunstnere, historikere og publikum har sørget over filmrullenes forsvinning – og historien som fordufter med dem.
Kanskje er det dette som har forårsaket det nye fokuset på en fordums tid? De to Oscar-nominerte nostalgifilmene The Artist og Hugo transporterer begge publikum tilbake til stumfilmperioden. Samtidig viser NRK2 en ny, 900 minutter lang dokumentar om filmhistorie, som inndelt i 15 episoder sendes hver lørdag denne våren.
Mammutprosjektet Filmens historie er regissert av Mark Cousins. Dokumentaren har siden premièren i september blitt vist på de største festivalene og filminstitusjonene i verden, og vakt stor oppmerksomhet. Prosjektet har tatt i overkant av fem år å ferdigstille, og regissøren har reist verden rundt for å gjøre opptak. Resultatet er en dyptgripende og vidtrekkende dokumentar som presenterer filmens historie med en personlig innfallsvinkel.
Filmenes ekkoeffekt
Cousins hovedbudskap er at film siden dag én har vært et internasjonalt medium. Frigjort fra språk kommuniserte stumfilmen med alle. Cousins legger vekt på filmens globale historie i sitt forsøk på å kartlegge nyvinninger og nyskapninger som har funnet sted i løpet av 12 tiår. Kanskje skjedde deler av utviklingen andre steder enn der man trodde, eller var klar over. For eksempel viser Cousins hvordan den japanske regissøren Yasujiro Ozu på 1930-tallet var den første til å plassere kameraet lavt, nesten på bakken, og dermed skiftet tyngdepunktet i billedkomposisjonen fullstendig. Ozu var kanskje den første til å filme menneskekroppen på en måte som ga den tyngde.
I Kina var skuespilleren Lingyu Ruan enormt populær, kalt den kinesiske Greta Garbo. Illustrert med en scene fra filmen The Goddess (1934) hvor Ruan portretterer en livstrett prostituert, henter Cousins frem et eksempel på Ruans realistiske skuespillerteknikk, tiår før Marlon Brando ble utpekt som pioneren innen denne stilen. Slik ser vi hvordan utviklingen har skjedd i rykk og napp, på områder langt unna hverandre.
Ekkoeffekten
Cousins legger også vekt på at filmer har en ekkoeffekt ved at en visuell idé kan oppstå i én film, for siden å gjenoppstå i en ny variasjon i en annen film. I serien nevnes den surrealistiske scenen i Blue Velvet hvor Jeffrey Beaumont (Kyle MacLachlan) finner et maurspist øre i gresset. Her spinner David Lynch videre på en visuell idé fra Luis Buñuel og Salvadór Dalís Den andalusiske hund (1929) som viser bilder av maur som kryper ut av en menneskehånd.
Kanskje er det nettopp denne internasjonale ekkoeffekten som kommer til syne i The Artist og Hugo, førstnevnte en fransk film om Hollywood da lydfilmen kom, og sistnevnte en amerikansk film som hyller den franske stumfilmpionéren George Méliès?
Kommentarer