Lindrende sedering er ikke aktiv dødshjelp

Aftenposten.no gjengir 5. januar påstander fra pensjonert professor i medisin, Jarle Ofstad, om at norske leger i dag utfører aktiv dødshjelp kamuflert som behandlingsmåten lindrende sedering til døende. Det er ikke faglig grunnlag for å hevde dette.

Dyp søvn

Lindrende sedering gis etter norske og internasjonale retningslinjer til pasienter med dager eller få uker igjen å leve, der annen behandling ikke har gitt akseptabel lindring av smerter, åndenød og andre plager ved livets slutt. Metoden innebærer at pasienten legges i så dyp søvn som nødvendig for å oppnå symptomlindring. Behandlingen skal styres av erfarne leger, pasienten skal overvåkes og dosene skal tilpasses pasientens behov for å få lindring.

Udokumenterte påstander

Pasientene som får slik behandling er svake, medikamentene som brukes er potente. Det er en risiko for at pasienten kan dø som følge av sederingen. Men det er bred enighet blant ekspertene om at denne behandlingsformen som regel ikke vil framskynde døden. Snarere ser det ut til at flere av pasientene lever litt lenger enn forventet når de får lindret sterke fysiske og psykiske smerter og ubehag. Det kan derfor ikke være aktiv dødshjelp – fordi behandlingen ikke kan forventes å ta pasientens liv.

Det er ikke etisk forsvarlig å gjennomføre vitenskapelige studier for bevise at dette synet på lindrende sedering er riktig, men det deles av palliative medisinere verden over. Dersom professor Ofstad er uenig i den medisinske vurderingen bør han legge fram og forsvare sitt syn overfor fagmiljøet, ikke bare slenge ut udokumenterte påstander.

I Norge og i verden for øvrig brukes lindrende sedering som en siste utvei i vanskelige tilfeller. I Nederland, der eutanasi har vært praktisert i over 30 år og har vært lovlig siden 2002, er også bruken av lindrende sedering utbredt, det benyttes ved 8 % av dødsfallene. Det har vært en bekymring for måten dette praktiseres på der – det utføres av almenpraktikere, ofte i pasientens hjem, uten muligheter for overvåkning og oppfølging. Dersom man bare gradvis øker dosene av sovemidler uten øye for pasientens symptomer øker risikoen for overdosering og død. Da blir lindrende sedering til det Ofstad er inne på – ”slow euthanasia”. Men dette er altså i strid med retningslinjene, og det er ikke belegg for at slik bruk av lindrende sedering er utbredt i Norge.

Bedre metoder

Etter det vi vet brukes aktiv dødshjelp sjelden i Norge. En undersøkelse fra 2002 blant 10 % av Norges leger viste at 1 % har gitt aktiv dødshjelp, en eller noen få ganger i løpet av karrieren. Hva tallet er i dag vites ikke – men vi har i dag bedre metoder for å hjelpe pasienter med lidelse ved livets slutt, og vi har fått et bedre lovverk og retningslinjer for å begrense unødig overbehandling av døende. Det medisinske behovet for å gi aktiv dødshjelp er derfor mindre nå enn før.

Ofstad påstår at norske leger benytter seg av aktiv dødshjelp, men at vi ikke tør å innrømme det. Det er vanskelig å tro på. Som kjent er et svært flertall i folket (rundt 70 %) grunnleggende positivt innstilt til aktiv dødshjelp. Dette er våre ektefeller og venner – og ganske mange av legene selv. Da Christian Sandsdalen som hittil eneste norske lege ble dømt for å ha gitt aktiv dødshjelp, fikk han massiv støtte fra vanlige folk.

Det er neppe trusselen om fordømmelse og straff som hindrer norske leger i å utføre aktiv dødshjelp, men heller en sperre mot å ta et annet menneskes liv. Aftenpostens gripende reportasje ”Livet med døden” illustrerer ellers det mange leger erfarer: Nemlig at pasientenes opptatthet av aktiv dødshjelp som regel avtar når livet døden nærmer seg, mange er mest opptatt av dette når de er friske, eller rett etter å ha fått en alvorlig diagnose.

Kronglete debatt

Norsk dødshjelpsdebatt er kronglete. Stort sett diskuterer man om det riktig eller ei å gi aktiv dødshjelp, i ekstreme tilfeller. Denne debatten går typisk mellom de sekulære/liberale og de kristne/konservative. Men denne debatten er passé – det er jo for lengst godt etablert at et solid flertall av oss mener at det finnes slike unntakstilfeller. Det vi heller burde debattert er hvordan man eventuelt skulle utformet et slikt lovverk. Hvilke pasienter skal kunne få aktiv dødshjelp, hvordan skal man skille mellom de som skal få ja og de som skal få nei? Til tross for årtier med opphetet debatt har ingen klart å lage en avgrensning som er entydig, rettferdig og forsvarlig.

De land som har innført aktiv dødshjelp har løst dette med å lage lover som enten er vage og vide (i Nederland er det ingen objektive kriterier utover at legen skal oppfatte pasientens tilstand som uhelbredelig og uutholdelig, og omfanget av aktiv dødshjelp der tilsvarer at 700 nordmenn skulle få aktiv dødshjelp årlig) eller strenge og vilkårlige (i Oregon (USA) får bare de som klarer å ta medisinen selv hjelp til selvmord – de dårligste pasientene må lide videre. Og de opererer med en grense på seks måneders forventet levetid som medisinsk sett er meningsløs).

«Arbeidsuhell»

Da parlamentet i Skottland i 2010 behandlet et grundig forslag om å tillate aktiv dødshjelp, ble det massivt nedstemt. Det viser seg, når man kommer til selve lovteksten, at dette er omtrent umulig å få til med mindre man skal fire på kravene til entydighet, rettferdighet og forsvarlighet. Det var kanskje det samme vi så i Norge, etter at Frps landsmøte i 2009 valgte å gå inn for aktiv dødshjelp. Partiets egne stortingsrepresentanter gjorde det straks klart at dette kunne de ikke være med på, og to år senere kalte Siv Jensen – egenhendig – landsmøtets vedtak for et ”arbeidsuhell”.

De som ønsker legalisering av aktiv dødshjelp i Norge bør starte med å forklare oss: Hvem skal få ja, og hvem skal få nei? Hvor skal grensen gå? Verken Jarle Ofstad, Terry Pratchett eller noen andre dødshjelpsaktivister har så langt kunne svare.