SÅ LENGE STRANDLOVEN har eksistert, har kystkommuner i økende grad gitt dispensasjon fra loven som forbyr bygging i 100-metersbeltet. I fjellkommunene brer hyttebyene seg i verneskogen. I strid med regler om motorisert ferdsel i utmark blir kommunene mer og mer slepphendte med kjøretillatelse for snøscooter. Der det ennå finnes villmark, kjemper kommunene innbitt mot vern.Tross dystre klimautsikter sier politikerne i de store bykommunene ja til nye gigantiske veiprosjekter og nei til rushtidsavgift og veiprising. Man kan saktens spørre: Hvor er det blitt av det kommunale selvstyrets respekt for overordnede, nasjonale behov?

To formål.

Det lokale selvstyre kom til gjennom de såkalte formannskapslovene i 1837. Formålet var todelt. En bondesterk nasjonalforsamling ville skaffe bygdene maktmidler mot det sentraliserte embetsmannsstyret. Samtidig håpet Stortinget at desentralisering av myndighet ville bli et våpen i den pågående kampen mot den svenske kongemakten.I europeisk sammenheng var Norge tidlig ute med reformer av denne type. I tillegg til den fremsynte Grunnloven av 1814 ble det lokale selvstyre en viktig forutsetning for utviklingen av det norske demokrati. Skjønt selvstyre. I en tid som vår, der den lokale nasjonalisme griper om seg, er dette selvstyret i ferd med å utvikle seg til en trussel mot det som burde være overordnede mål. Når Stortinget vedtar en strandlov, er det ut fra et nasjonalt hensyn om at alle, ikke bare noen få, skal ha adgang til sjøkanten. Når politikerne på Løvebakken setter grenser for bruk av snøscooter i utmark, er det ut fra et nasjonalt behov for å beskytte skog og vidde mot støy og annen vandalisering.I 2006 innvilget kommunene 90 prosent av alle søknader om dispensasjon fra snøscooterforbudet, opplyser Direktoratet for naturforvaltning. Kan en slik praksis kalles annet enn selvtekt?

Nektet å bøye seg.

I saken om Trillemarka paralyserte lokale krefter lenge arbeidet med å få til varig vern. Støttet av et Senterparti som visstnok mener vi har vernet nok som det er her i landet, nektet kommuner og grunneiere å bøye seg for et overordnet, nasjonalt mål om å redde en av landets siste urskoger og det som der finnes av artsmangfold.Resultatet ble et kompromiss, som hærfører Per Olaf Lundteigen med manglende sans for hele landets behov, kalte et "grovt overtramp mot det lokale selvstyret".

Egenrådige kommuner.

Og så de store bykommunene, da, som med sitt klippe, klippe satser det de kan for å hindre at det gjøres noe effektivt med den sterkt forurensende bilismen. Men engstelig for kraften i lokalpolitikken lar de sentrale myndigheter bystyrene herje med klimaet som de vil. At byene under fjorårets kommunevalgkamp lyktes i å torpedere rushtidsavgiften, ble utlagt som en seier for lokaldemokratiet. Som det nok skal vise seg innen en ikke altfor fjern fremtid, er det snarere snakk om en tragedie.I 1837 ville Stortinget skjerme bygdene mot en vilkårlig sentralmakt. I dag er det sentralmakten som kan trenge beskyttelse mot egenrådige og navlebeskuende bygder.