Lokale bunadtradisjoner

Før OL på Lillehammer i 1994 hadde Dressmannkjeden planer om å sette i gang produksjon av bunader i Asia. Men motet sviktet. Dressmanndirektøren mente det lå for mange følelser i bunaden til at man kunne produsere den ute.

Kort tid etter satte en driftig norsk-kineser hele sin slekt i sving med å brodere, og norske bunader produsert i Kina var et faktum. I dag er to av tre ferdigsydde bunader produsert i utlandet.

På kort sikt burde ikke det være noe problem. Mange norske bunader er rekonstruksjoner av gamle folkedrakter. Der folkedraktene utviklet seg med tid og mote, og også etter eierens økonomi, er dagens bunader stort sett nøyaktige kopier. En vakker, men frosset tradisjon, der ikke den minste fargenyanse overlates til den som syr. Og kopier kan produseres i Latvia eller Kina like gjerne som i Telemark eller i Nordland. Så lenge håndverket er godt, er det ingenting annenrangs ved en utenlandskprodusert bunad.

Men på lang sikt medfører denne produksjonsformen bekymringer. Tradisjonen er sårbar, både fordi det å sy en bunad er et stort og møysommelig arbeid, og fordi draktene varierer fra sted til sted. I motsetning til rekonstruksjonene, er bunadene fra for eksempel Setesdal og Hallingdal ledd i en ubrutt tradisjon av folkedrakter. Det er tradisjoner vi ikke har råd til å miste. Fortsetter vi flere tiår med utenlandsk bunadproduksjon risikerer vi at det ikke lenger finnes nordmenn som mestrer dette en gang så stolte lokale håndverket.