Mannskultur og voldtekt

 

Jeg går en sen kveld mot Oslo S sammen med en kvinne. Kvinnen har bedt om følge, og arrangøren av selskapet vi kommer fra, har oppfordret til ikke å gå alene gjennom det litt belastede området. Operaen lyser over sjøen og bekrefter at jeg nå opplever Fabian Stangs drøm, nemlig egenhendig å følge en kvinne til trygghet. Kvinnen forteller at hun har utstyrt seg med joggesko og dermed tar ansvar selv. Jeg blir nesten rørt når jeg oppfatter at hun gjør dette uten beklagelse – fordi jeg så sjelden opplever å ha selskap når jeg mener at alle, også kvinner, bør ta et visst ansvar for egen sikkerhet.

Tillit eller ikke tillit

Historien ovenfor står i grell kontrast til Aftenpostens intervju med et voldtektsoffer 5. november. Kvinnen hadde vært ute på byen og ble forsøkt sjekket opp av en mann hun ønsket å unngå. Da hun skulle hjem i drosje, ber mannen om å få sitte på. Kvinnen svarer ja! Vel hjemme vil mannen gjerne bli med inn og låne toalettet. Kvinnen svarer igjen ja! Det ender med forferdelse. At en kvinne mangler evnen til å avvise, er ille nok. Men hvorfor bringer Aftenposten dette intervjuet uten å spørre om det kvinnen gjorde var lurt? Å skille mellom folk man har tillit til og folk man ikke har tillit til, er noe av det mest effektive et menneske kan gjøre for å beskytte seg selv. (For ordens skyld: Dette fritar ikke gjerningsmannen.)

Selvydmykelse

Tidligere justisminister Knut Storberget (Ap) oppfordret "gutta" til å komme på banen i debatten om voldtekt. I en kronikk i Aftenposten 1. november, skrevet av fem

menn, oppfordres alle menn til å ta et nei for et nei. Dette vil jeg kalle kollektiv selvydmykelse snarere enn et konstruktivt bidrag. Opp mot overfallsvoldtekter er meldingen irrelevant, for gjerningsmannen spør slett ikke. Når det gjelder det man kan kalle nachspielvoldtekter, er grensen flytende, og alle bør heller spørre: Vil jeg drikke meg full sammen med denne mannen/kvinnen?

Kulturelt ansvar

Jeg mener det må skilles mellom ansvaret for enkelttilfeller og kulturelt ansvar. Å ta seg av enkelttilfellene må først og fremst være politiets jobb. Når det gjelder kulturelt ansvar, vil jeg si at de respektive kulturer i Norge i første rekke må ta ansvar for egen kultur. Den delen av voldtektene som gjøres av menn fra min egen kultur, den norskkulturelle, er jeg villig til å ta et visst ansvar for. Men hva sier kulturen? Den mannskulturen jeg kjenner, handler om å beskytte kvinnen.

I den tyske filmen Den frie viljen, som gikk for et par år siden, skjer en overfallsvoldtekt kort etter at gjerningsmannen er blitt utsatt for en ydmykelse. Skal noe gjøres på det kulturelle plan, må det etter min mening dreie seg om å styrke menns selvfølelse heller enn at menn skal være mer ydmyke. Ydmykelse svekker evnen til å beskytte, og de menn som står svakest, kan falle så dypt at de voldtar.