Boken Bråk!, signert politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, og tidligere likestillingsdirektør Ingunn Yssen, er velskrevet, med betydelig humoristisk og politisk snert, men noe stort likestillingsdokument er boken ikke.

Vi blir minnet om kjente episoder i det offentlige rom som tjener likestillingen lite til ære. Som da landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen i 2002 på Skavlans TV-show lener seg frem mot den svenske krimdronningen og kompromissløse feministen Liza Marklund og sier: «Det er få som kaller seg feminist i Norge som er så vakker som deg». Slikt blir det bråk av. Samme mann har fått den kåteste sauen i fjøset til Lars Sponheim oppkalt etter seg.

Også debatten om kameravinklinger og korte skjørt i TV-kanalene i høstens valgkamp viser at det i politikk og medier i stor grad er mannens premisser som råder. Høyresiden i norsk politikk, og i særdeleshet Siv Jensen, levnes liten ære for sin likestillingspolitikk.

En selvfølge

Forfatterne har rett når de hevder at selv om kvinneandelen i Regjeringen imponerer i utlandet, kvinner blir kvotert inn i styrer og at dagens unge kvinner har langt større valgmuligheter enn sine mødre, er vi ikke likestilt i Norge.

Mest inntrykk gjør imidlertid de korte intervjuene med de to BI-studentene Ida og Julie. For dem er likestilling ikke noe tema. De tar likestilling for gitt. De kjenner ingen undertrykte kvinner, og fnyser av at mannlige medstudenter ønsker seg hjemmeværende kone. I ungdommelig overmot forteller de at dersom de i en fremtidig jobb får mindre betalt enn en mannlig kollega, vil de gå til sjefen og si at det finner de seg ikke i.

Min første reaksjon er: Stakkars jenter! Kan noe realitetsorientere dem før de ser virkeligheten i hvitøyet? Før de møter arbeidslivets forskjellsbehandling og stereotypene på hvordan kvinner og menn er som kolleger og ledere. Ida og Julie er overbevist om at kvinnelige sjefer er mer oppmerksomme og flinkere til å gjøre det hyggelig på jobb, mens mannlige ledere er tøffe. Den mannlige sjefen vil – i motsetning til sitt kvinnelige motstykke – ikke nøle med å gi noen sparken.

Ulike forventninger

I virkeligheten blir kvinnelige toppledere beskyldt for å være betongkvinner og langt råere enn sine mannlige kolleger, selv om forskning viser at kvinnelige og mannlige ledere ikke er særlig forskjellige, men at forventningene til dem er høyst ulike.

Men det er ikke sikkert at fremtidens velutdannede kvinner trenger realitetsorientering. Kanskje er deres klokkertro på at likestilling er en selvfølge, det som skal til. For tro kan som kjent flytte fjell.

De to studentene er likevel ikke mer likestilte i sitt tankesett enn at de synes kvinnene skal bestemme hvem som skal ta ut hva av fødselspermisjonen, og at menn har sjefsambisjoner mens kvinner primært ønsker å trives på jobben. Det er ikke snev av gammel feministisk kampvilje over utsagnet om at det tross alt ville være hyggelig å ha et år fri med sitt lille barn. Det gjør meg bekymret og overbevist om at likestillingskampen bør fortsette med fornyet styrke.