"Bare det overfladiske varer evig. Menneskets dypere sider blir raskt avslørt". Slik formulerte Oscar Wilde seg i 1894 i sin berømte liste med råd til ungdommen. Med det i mente vil jeg skrive noen ord om noe så på en gang overfladisk og skjellsettende som husarbeid. Og med ordet husarbeid mener jeg ikke husarbeid som et bilde på noe annet og mer dyptgripende i samfunnet som for eksempel at det er på tide å rydde opp i det norske hus, eller at bare den renelitteraturen er sann og god og viktig, eller at nå må noen se å tørke støv av begrepet intellektuell før Dagbladet kårer ti nye. Med husarbeid mener jeg husarbeid i sin egentlige og altså ikke overførte betydning; jeg mener hele registeret av gjøremål som anses nødvendig for å opprettholde et ferniss av borgerlig sjarm og samtidig holde demonene unna om natten (For det er det som er poenget! Alltid!); jeg mener det livslange strevet etter en dag å kunne bevege seg uanstrengt gjennom et rent, ryddig og smakfullt møblert hjem mens bollene står i ovnen og naboene er på vei over og barna (som aldri ser på TV, aldri slenger døren igjen og lar deg bli stående igjen utenfor, aldri sitter lenket foran PC'en med verdens voldeligste dataspill som eneste lidenskap) leker gjemsel i hagen; jeg mener gulvvask, klesvask, støvtørking, stryking av klær, dandering av nips, fjerning av nips, matlaging, borddekking, jule- og takkekortskriving, søppelsortering, måking av snø, skuring og boning av benkeplater, rydding i skuffer og skap, i kjeller og på loft; jeg mener den daglige kampen mot skitten og støvet og forfallet og menneskene og gråten og tiden som går.

Husarbeid er kunst.

Alle har et forhold til husarbeid enten de gjør mye, litt eller ingen ting. Alle krangler om det. Mange skilles over det. Noen blir besatt av det - min favoritt i den nye amerikanske serien "Frustrerte fruer" er den rødhårete skjønnheten som ikke får ro på seg før hun får sydd fast den løse knappen som dingler på jakken til ekteskapsterapeuten. Mange hater det, eller hater tanken på det, eller hater responsen de får på det. (Gråtkvalt, hysterisk, rasende: Du SER ikke engang at jeg har vasket stuen! Du SER ikke meg!) Og det tar aldri slutt. "Husmoren blir helt utslitt av å stå på stedet hvil; hun gjør ingen ting; hun forlenger bare øyeblikket; hun har ikke inntrykk av å erobre et positivt Gode, men å kjempe i det uendelige mot Det Onde. Det er en kamp som begynner om igjen hver dag." Det skriver Simone de Beauvoir i klassikeren "Det annet kjønn" fra 1949. Og slik er det fremdeles: Husarbeidet er et kunstverk som aldri blir ferdig, en visjon som aldri blir virkelig, et begjær som aldri blir tilfredsstilt, en drøm om det perfekte som ikke kan realiseres. Alle innbitte husmødre (og det er mange av oss, selv om vi ikke snakker om det) vet at det bare tar noen minutter eller timer før verket ødelegges av livet selv: Middagsrester, skitne tallerkener, smuler på gulvet, visne blomster, en halvspist bløtkake det ikke er plass til i kjøleskapet og hvor plasserer du den da, hva skjer med vaniljekremen om den står fremme på kjøkkenbenken natten over? Jo! Den blir sur og ekkel og grå (akkurat som husmoren selv) og etter hvert begynner den å stinke. Og nytt støv. Alltid mer støv.

Mellom sofaer og salatboller . . .

I filmen "Breakfast at Tiffany's" basert på Truman Capotes roman om den unge Holly Golightly, sier Holly: "Ikke noe fælt kan skje på Tiffany's. Ikke noe fælt kan skje så lenge hun befinner seg på New Yorks fineste og eldste juvelforretning; for på Tiffany's er edelstenene ekte og harde og vakre og varige - i motsetning til Holly Golightly selv som er skjør og frekk og nydelig og usikker alt ettersom." Dagens Holly Golightly finner du like gjerne i en av de mange nye interiørforretningene - disse lekre, vakkert belyste og feminine boudoirer som lokker med en blanding av hjemmelagede drops, smykker, englebilder, håndmalte gummistøvler og kosteskaft, popcornkrukker, linduker, pledd, franske bondebord, antikke tekopper og hvite blondemamelukker - liksom tilfeldig dandert rundt omkring for å gi inntrykk av lykke, gjenerobret kvinnelighet, god smak og løssluppenhet. Dagens Holly Golightly beveger seg lett mellom sofaer og stoffer og sengetøy og salatboller og svøper seg i drømmen om det perfekte hjem, det perfekte interiør, den perfekte iscenesettelsen av det perfekte livet, slik hennes medsøstre Audrey og Marilyn og Grace en gang svøpte seg i kjoler og pelser og diamanter; hun vet at hemmeligheten ligger i å blande gammelt og nytt og at ethvert hjem skal innholde minst enstygg ting, for eksempel spilledåsen etter mormor. ("Stygg ting" må ikke forveksles med skilsmisser, kreft, terror, aldring, svette, skap fulle av skittentøy der klærne tyter ut på gulvet.)Og om kvelden når Holly Golightly ikke får sove, kan hun alltids ty til interiørmagasinene. De viser henne ikke bare det nye og vakre innenfor chic møblering; de åpenbarer seg med et nærmest religiøst budskap om renhet og sinnsro. For etter synden kommer tilgivelsen. Etter natten kommer dagen. Hun må ikke engang gå ned på kne og be, det holder lenge at hun vasker gardinene sine, sliper gulvene, pynter med røde epler og kjøper en ny hvit sofa: "Rent og nytt. Blanke ark. Etter utagerende dager i julerød innpakning vil vi nå ha det enkelt, enkelt, enkelt. Vi er lei av glitter og stas, og lar heller verden hvile på verden slik den er akkurat nå: vinterhvit, transparent, ren og vakker" (Elle Interiør, Januar 2005).

Interiørbladene har tatt over.

Eller i hvert fall blitt et supplement til skjønnhetsmagasinene. Huset er en forlengelse av kroppen. Interiørbladet og skjønnhetsbladet har samme budskap: Huset skal i likhet med kroppen temmes, slipes, skures, opereres, males, styles, vises frem, forkastes og styles på nytt. Intet menneskelig skal få lov til å overleve. I interiørbladene er det vanlig å la fotografier av mennesker være uskarpe - som om menneskene (vanligvis de lykkelige eierne av den lekre nyoppussede leiligheten og det deilige interiøret) er i ferd med å blekne helt, forsvinne, oksidere. Du ønsker deg en pen, ren, ryddig, luktfri verden der du endelig kan finne ro. Da jeg var liten ble jeg fortalt at det eneste som var verre enn atombomben var hydrogenbomben, for den eliminerte menneskene, men lot husene deres stå igjen. Drømmen om det perfekte hjem er barnets mareritt om hydrogenbomben - bare tilsatt en god porsjon grønnsåpe, nyvaskede hvite gardiner og en stor kurv røde epler fra hagen. For ikke noe fælt kan hende her. Et annet sted, kanskje, men ikke her.