Mer opptatt av det indre landskap

Munchs Skrik. Bakgrunnen i Munchs Skrik er utsikten mot Bjørvika fra Ekebergskråningen. Det har hatt liten betydning for motivets berømmelse, men er likevel en interessant omstendighet, ikke minst for hovedstadens borgere og promotører. Som når det planlegges en utsiktsplattform - formet som Skrik - i tilknytning til den planlagte skulpturparken ved Ekeberg- restauranten. Lenger øst, der Valhallveien gjør en sjenerøs sving, har det lenge stått en Skrik-plakett. Her kan busser parkere og turistene gruble over utsikten: Her eller der? Hvor var det egentlig Edvard Munch malte Skrik?

Sto ikke i Ekebergskråningen

Det er som kjent flere Skrik. Nasjonalgalleriets bilde (det første av to malte utgaver) ble til i Munchs atelier i Berlin i 1893. - Javel, men utsikten, hvor er den sett fra? Spørsmålet blir mindre påtrengende straks vi tar inn over oss at det ikke dreier seg om en realistisk landskapsskildring; hele motivet er fordreid og forenklet til en visuell formel. Fremstillingen mangler ganske enkelt den typen detaljer og holdepunkter som skal til for å definere en konkret utsikt fra et bestemt ståsted. Munch sto ikke med staffeli og pensler i Ekebergskråningen og malte det han så. Munch er mer opptatt av det indre enn det ytre: «Fotografiapparatet kan ikke konkurrere med pensel og palett så lenge det ikke kan brukes i himmel og helvete».

Skrik-motivet hadde paralleller hos samtidens unge poeter - flere var Munchs omgangsvenner. De var opptatt av å finne språklig og billedlig uttrykk for en moderne følsomhet, forbundet med både angst og en mystisk innsikt. Knut Hamsun beskrev slike utbrudd fra «det ubevisste sjeleliv» (1890); stadig flere mennesker med et følsomt gemytt kunne oppleve uforklarlige sansetilstander:

«. . . en stum, årsaksløs henrykkelse; et pust av psykisk smerte; en fornemmelse av å bli talt til fra det fjerne, fra luften, fra havet; en grusom, fin lydhørhed, som bringer en til å lide endog av suset fra anede atomer; en plutselig, unaturlig stirring inn i lukkede riker som slås opp . . .»

Universelt bilde på angst

Munchs Skrik - en «naken sjel» og et «indre landskap» - gir god mening i lys av Hamsuns tekst, selv om motivet kan tolkes på så mange måter. Det er et uttrykk for tidsånden, fin de siècle, med hjemlige paralleller hos Vilhelm Krag og Sigbjørn Obstfelder. Men Munchs visuelle løsning var genial; motivet kommuniserer uavhengig av tid og sted. Skrik er et moderne ikon, et universelt bilde på angst.

Munchs biografi er altså ikke eneste nøkkel til motivet, og ikke den viktigste. Men vi velger å anta - som de fleste har gjort og Munch selv har hevdet - at Skrik har en biografisk komponent, at en personlig opplevelse har spilt en rolle for motivet. Før konseptet fikk form, ble det formulert i ord. Den tidligste versjonen av Munchs prosalyriske tekst er datert Nice 22. januar 1892:

«Jeg gikk bortover veien med to venner - solen gikk ned -

Jeg følte som et pust av vemod - Himmelen ble plutselig blodig rød -

Jeg stanset, lænede mig til gjerdet mat til døden -

så ut over de flammende skøyerne som blod og sværd over den blåsvarte fjord og by -

Mine venner gikk videre - jeg sto der skjelvende av angst - 

og jeg følte som et stort uendeligt skrig gjennom naturen.»

Og da kan vi vende tilbake til spørsmålet: Hvor skjedde dette? «På veien mellom Oslo og Nordstrand, på Ljabruveien», skrev Reinhold Heller tidlig på 1970-tallet. Belegget er en enkel, men realistisk liten skisse som dateres til 1891-92, og som det er rimelig å betrakte som et forstadium til Skrik. Den viser et veiparti med en mann som lener seg mot et rekkverk, med fjorden, holmer og en seilskute på den andre siden. Stedet er Ljabrochausséen (som siden ble Mosseveien) nedenfor Sjømannsskolen. Et markant element i tegningen er rekkverket vi kjenner fra Skrik - og som vi også finner på gamle fotografier av Ljabrochausséen.

Lite konkret og privat

I det endelige Skrik-motivet er det lite som kan leses som konkret og privat. Hovedfiguren er gjort til et ekspresjonistisk eller symbolsk «tegn» og landskapet er stilisert til et konvensjonelt «emblem». Det ser nå ut som scenen utspiller seg høyere opp i terrenget og lenger øst. Valhallveien eksisterte ikke på 1800-tallet, men fra svingen favner blikket den tradisjonsrike utsikten. Mer problematisk blir det når Munchs motiv og tekst knyttes til slakterier og galehus i Gamlebyen. En nyere teori (fremsatt av astronomer fra Texas) går ut på at rødfargen på skyene skyldes et vulkanutbrudd i Indonesia. Men Skrik ber ikke om en bokstavelig lesning, hverken fotografisk eller fonografisk. Det handler om en indre, subjektiv - og samtidig universell - opplevelse.

Skrekkvisjon i Munchs ånd

Hver dag blir Skrik-motivet spredt gjennom utallige medier, oftest som karikatur; fritt utformet, men lett gjenkjennelig. Under Ski-VM i fjor vinter løp småbarn sikksakk mellom rekker av Skrik-figurer av is øverst på Karl Johan. På Tøyen T-banestasjon flankeres utgangen nå av Skrik-tvillinger. Populærkulturen har forlengst adoptert Munchs ikon, og den massive gratisreklamen skjer rimeligvis på dens premisser. Det er viktig at noen besinner seg. Bystyret har takket ja til gondolbane til Ekebergrestauranten. Med en utsiktsplattform utformet som Skrik begynner det å ligne et Munch-tivoli i Ekebergskråningen - i sannhet en skrekkvisjon i Munchs ånd.