Merkevaren Stoltenberg

For litt siden offentliggjorde Jens Stoltenberg spillelisten sin fra Spotify på Facebook og Twitter og oppfordret sine tilhengere til å komme med egne låtforslag. Det å involvere publikum i ens private sfære på denne måten når du er statsminister kan sammenlignes med rockestjerner som inviterer fansen backstage.

Spillelisten, som for det meste består av nokså myke artister som Mikael Wiehe, Cornelis Vreeswijk, Radka Toneff, Eric Clapton, Bjørn Eidsvåg og Åge Aleksandersen, ble umiddelbart gjenstand for en heftig nettdiskusjon der forfatter Anne Holt undret seg over hvorfor han ville spre en så "kjedelig" spilleliste.

Glipe inn i den private sfære

Å kalle spillelisten kjedelig er kjedelig. Det at han poster den er interessant, i et sosiologisk perspektiv, fordi den er samsvarende med smaken til dem som befinner seg i feltet som stemmer til venstre. Og ekstra interessant er det at han ved den involverende handlingen åpner opp en glipe inn til sin private sfære, og med det legger til rette for et tettere bånd til gamle og nye meningsfeller.

På Facebook-siden sin bedriver Stoltenberg markedsføring etter læreboken i sosiale medier: han poster jevnt en rekke begivenheter av seg selv i seriøs aksjon – avløst av ymse mer private delinger. Dette kan være et bilde fra skituren en lørdag, et foto av en huskelapp til seg selv om morsdagen, en status om at Lilyhammer er på TV-titteagendaen, det omtalte besøket til DDEs jubileumskonsert eller som sagt, sin egen spilleliste fra Spotify.

Dette øker sannsynligheten for at de som allerede liker ham liker ham enda bedre, og kan sees som en digital variant av hvordan rockestjerner tar vare på sine mest ihuga tilhengere. For eksempel som når Iron Maiden lar de mest trofaste bli med på tur i bandets eget fly, eller som da Lady Gaga for den saks skyld ga en ultralojal fan et eget backstagepass i belønning for å ha overvært 24 konserter.

Dette handler om å gi litt mer til dem som setter ekstra pris på varene, en metode som dessuten er kompatibel med klassisk merkevareteori. Større kjennskap og nærhet gir mer salg og gjensalg. De mest entusiastiske har en smittende glød overfor dem som bare er på gli, og ved å gjøre de entusiastiske enda mer entusiastiske vil disse lett fungere som ubetalte, legitimerende og overtalende ambassadører. Dermed øker tilslutningen av fans, eller potensielle velgere, om du vil.

Burde betalt

Det som derimot er en smule amøbeaktig midt oppe i det hele er at han bruker Spotify med den største selvfølge. Ja, Spotify er folkelig, men det er da også typisk folkelig å ville ha alt gratis og billig. Men dette strider imot Arbeiderpartiets ånd. I Spotify-kapitalismen er musikerne arbeidere som ikke får mer enn noen ørsmå, lusne øre igjen for streamingen. For å være helt tro mot merkevaren sin burde Jens Stoltenberg isteden ha valgt å bygge den ved å poste en samling betalt musikk.