Min frustrasjon

Det har for mange vært et tungt halvår, resten av året ser ikke mye lettere ut. Vi har alle reagert forskjellig på sommerens hendelser. Selv om tyngden av 22. juli fortsatt ligger i bakgrunnen, er hverdagen for noen av oss som overlevde i større og større grad i ferd med å komme tilbake. Om enn en endret hverdag, hvor den pågående etterforskningen, lekkasjer, fengslingsmøter, møter med advokater, psykologer og presse har sin plass, men også en hverdag bestående av jobb, studier og en fredelig kopp kaffe med venner.

Selv om ting begynner å tilnærme seg en slags normal er ikke alt som det bør være. Under det hverdagslige ligger en sterk følelse av frustrasjon.

En konstant følelse som blusser ekstra opp når nye ting skjer. Årsaken til frustrasjonen er det faktum at folk som tilsynelatende uttaler seg på vegne av meg sier ting jeg ikke står for eller er enig i.

Video

 

- Jeg trenger å være nærme rettsprosessen

Overlevende Sondre Lindhagen Nilssen (16) har ikke sovet i natt. I dag skal han møte drapsmannen for andre gang siden 22. juli.

Lukkethet

15. januar skrev Geir Ramnefjell i Dagbladet at Utøyagenerasjonen er i ferd med å utvikle en lukkethetskultur. Selv ser jeg mange av de samme problemene han setter fingeren på. Jeg har hele tiden forsøkt å fronte de verdiene vi samlet oss om de første dagene etter det som skjedde på Utøya. Da oppfordret vi til mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Enkelte av de som tilsynelatende uttaler seg på vegne av meg og andre berørte ser dessverre ut til å ha gått bort fra disse verdiene.

Støttegruppen er for eksempel til stadighet ute i mediene og ber om at lekkasjer fra politiet ikke skal trykkes. Men i stedet for å fokusere på det faktum at det er politiet som lekker, legger de skylden på pressen.

Video

 

Anders Behring Breivik forlater Ila landsfengsel

Bilen med Anders Behring Breivik forlot Ila landsfengsel mandag formiddag.

Det støttegruppen da driver med er en form for sensur jeg på ingen måte støtter opp om.

Da føles det ganske ille at de tilsynelatende gjør det på vegne av meg. Jeg er for åpenhet, den pressefriheten og ytringsfriheten demokratiet fører med seg. Når mediene publiserer den informasjonen de har, og samfunnet har interesse av å få informasjonen, gjør mediene jobben sin. Det at mediene får informasjonen de publiserer tyder på at andre derimot ikke gjør sin, da er det godt å vite at mediene gjør det de skal, og publiserer det de har.

Støttegruppens mandat er å støtte de berørte etter hendelsene 22/7. Det å sensurere mediene faller slik jeg ser det ikke innenfor dette.

Tro meg, jeg vet hvordan det føles å måtte møte avisenes forsider, jeg var faktisk der jeg også. Men for meg står samfunnets interesser foran mine egne. Samfunnet behøver åpenhet. Spesielt i en sak som denne, hvor ikke bare vi som er direkte involvert, men hele samfunnet var under angrep.

Kunsten er fri

Andre som tilsynelatende uttaler seg på vegne av meg går imot den omdiskuterte oppsettingen av Breiviks manifest ved CaféTeatret i Danmark. Jeg studerer og jobber selv med teater, og vet at en oppsetting som dette kan være et viktig verktøy i kampen mot ekstremisme. Teatret ønsker å sette fingeren på punktene i manifestet som ikke har rot i virkeligheten, å peke på galskapen og å si at noe liknende aldri må skje igjen.

Det er ikke i de politiske miljøene vi vinner kampen mot ekstremisme, det er i folket.

For å vinne kampen må vi også benytte andre kanaler, da er teater en nærliggende kommunikasjonsform. Jeg skulle gjerne bidratt til oppsettingen selv, det blir derfor galt å forsøke å nekte teatret og sette opp det de ønsker.

Om vi gjemmer manifestet og Anders Behring Breivik bort og forsøker å glemme gjør vi en stor feil. Da forblir ekstremistene i sine lukkede rom, sine ekkokamre av gale ideer, som altfor lett fører til gale handlinger. Vi må få ekstremismen frem i lyset, vi må bringe trollet ut i solen så det sprekker. Vi må la ekkoene dø ut. Manifestet er allerede spredd, hverken det eller annen ekstremisme blir borte av at vi ignorerer det.

Veiskille

Vi som direkte berørte, og nasjonen, står ved et veiskille. Etter min mening er mange allerede på vei i feil retning. De beveger seg vekk fra demokratiet og åpenheten jeg kjemper for, Breivik kjempet mot, og mine venner falt for. Det gjør meg trist og frustrert.

Jeg vet jeg kan melde meg ut av støttegruppen. Jeg kan rope så høyt jeg orker gjennom alle kanaler tilgjengelige at folk ikke uttaler seg på vegne av meg, men vi vil fortsatt bli oppfattet som en gruppe, og de som uttaler seg på vegne av den gruppen uttaler seg da også på vegne av meg.

La i det minste de som hører få vite at det er delte meninger, at vi ikke er enige om alt.

Den videre rettsaken, fengslingsmøter, etterforskningen, erstatningssakene, anker og så videre kommer til å være farget av veivalgene vi tar. Ønsker man, slik jeg ønsker det, mer åpenhet, mer demokrati og mer humanitet, må man gå inn for det fullt og helt. Ønsker man, som andre tilsynelatende ønsker, å sensurere mediene, teatrene og kunsten, får man si det. Men de får ikke si det på vegne av meg. De kan ikke si det med feste i de felles ønskene vi satte om demokrati og åpenhet.

Ikke med grunnlag i grunnloven, og ikke uten at jeg protesterer slik jeg nå protesterer.

Jeg tror rettsaken i april for mange vil bli tung, vond og frustrerende. Det er da viktig og godt at vi har gode støttespillere som gir råd, hjelp og støtte. Rettsaken blir neppe det siste oppgjøret med 22/7. Vi har en lang prosess foran oss. I den prosessen er det for meg viktig å holde fast ved de idealene vi i utgangspunktet hadde.

For meg står idealene om åpenhet, demokratiet og en fungerende og human rettsstat fremst. Det var disse idealene som ble angrepet, og jeg vil kjempe videre for at jeg, og samfunnet skal bevare disse. Jeg håper vi igjen kan samles bak idealene, slik vi var til å begynne med. Jeg kjemper i alle fall videre for mer åpenhet, demokrati og humanitet.  

Aftenposten oppfordrer:

Kjære debattvenner. I dag er det fengslingsmøte i terrorsaken mot Anders Behring Breivik. For mange av de som ble rammet av terroren 22. juli, er dette en spesielt vanskelig dag. Vi ber alle som deltar i nettdebatten formulere seg med omtanke for de berørte, vise respekt for meningsmotstandere og bruke et språk som ikke krenker andre.

Med vennlig hilsen debattredaksjonen.