Møte med de andre - og oss selv

"TYPISK NORSK Å VÆRE UHØFLIG?" er den noe klumsete tittelen på en viktig bok som nettopp er kommet ut på Kulturbro forlag. Den tilhører nordmenns yndlingsdistanse: Fremmede som snakker om oss. En rekke mennesker med utenlandske røtter, men som har bodd i Norge i mange år, kommenterer den norske væremåten. Slik sett tilhører boken også genren "kulturformidling" - en type bøker som det åpenbart er stadig mer behov for. Den bredest anlagte jeg kjenner til, er Henrik Ulvens "Internasjonal skikk og bruk", som kom i fjor.Der blir vi kjent med en rekke kuriøse vaner og omgangsformer, som det for en moderne norsk forretningsdrivende kan være nyttig å vite om, dersom man skal drive forretninger med utenverdenen. For eksempel lærer vi at det i en rekke asiatiske land er ytterst uhøflig å sitte slik at samtalepartneren ser ens skosåler; at man i Nederland sjelden sier "ja" eller "nei", men: "vi skal se nærmere på saken" eller "dette blir nok problematisk".

Kan utebli.

I likhet med i Russland, er det de private, personlige kontaktene som teller i Saudi-Arabia, hvor ens forhandlingspartner forøvrig ofte kan utebli fra et avtalt møte, uten at man skal legge for mye brett på dét. Man bør også huske at et "nei" i samme land uttrykkes ved at hodet legges bakover og at man klikker med tungen - mens et "ja", i likhet med hva som er tilfelle i Hellas, akkompagneres ved å riste på hodet. Slik innføres vi i det som vel må kalles en slags ikke-verbal flerspråklighet. Nå er alle omgangsformer "fremmede" - det er bare spørsmål om synspunkt. I tillegg til den nødvendige øvelse det er å lære et annet "språk", kan vi derfor benytte møtet med de fremmede til å spørre hvorfor vi oppfører oss slik vi gjør. I stedet for å hisse seg opp over arrangerte ekteskap, bruk av hodeplagg på jobb og skole og andre mer eller mindre eksotiske skikker, kan vi jo undre oss over hvorfor vi har andre tradisjoner, hvor de kommer fra - og spørre om det virkelig ikke finnes lignende med røtter i vårt eget land. Og ikke minst: Vi kan lære å lytte til de andres argumenter for sine "rare" skikker, og slik kanskje oppdage at menneskelige handlinger kan være likeverdige, selv om de fremstår som helt forskjellige. Det er nemlig pussig at flere muslimske jenter fremhever hijab som et symbol på frigjøring og selvstendighet, mens det samme plagget av norske nordmenn betraktes som et symbol på undertrykkelse.

Person og tradisjon.

Slik kan vi langsomt lære å skille mellom enkeltpersoner og den tradisjon og kultur vi eller de står inne i.En flerkulturell virkelighet er i mest bokstavelige forstand en møteplass og derfor også et sted der vi ustoppelig kan lære noe om oss selv og andre. Det førstnevnte er mer ubehagelig enn det sistnevnte. Til gjengjeld er gevinsten større: Hver især kan oppdage seg selv som individ med bakgrunn i en kultur - men også med evne til å endre den samme kulturen. Da kan man også få blikk for andre. Ingen kan se den andre som person inne i hans eller hennes vev av kultur og tradisjon før man har oppdaget seg selv i det fiksérbildet som også vår egen kultur representerer. Derved har vi tatt et lite skritt mot en grunnleggende forutsetning for integrering i et flerkulturelt samfunn: Vi begynner å snakke om enkeltmennesker med kulturelle tradisjoner, i stedet for om kulturbetingede handlingsmønstre.