At man ikke bygger et nytt Munch-museum på grunn av strategiske politiske overveielse, kan komme til å skade Norges rykte i (kunst)verden.
Egentlig skulle jeg være takknemlig for Oslo-politikernes «frem og tilbake» med Munch-museet. Krangel omkring nybygget tilhører de emner jeg har skrevet mest om for The Art Newspaper de siste årene. At denne diskusjon tar så mye plass i en internasjonal kunstavis, betyr at utlandet følger hva som skjer på den norske kulturscenen. Det er fint, fordi altfor mye i Nord-Europa blir oversett. Men overskrifter som «Munch plans in disarray amid political row» i The Art Newspaper eller «Planungen für Munch-Museum zurück auf Los» i Deutschlandradio, skulle Norge sikkert klart seg uten.
Som de andre nordiske landene, er Norge alltid begeistret hvis det får god omtale i utlandet – ofte er det alene verdt en artikkel i norske aviser. Og i anledning av den store Munch-utstillingen i Schirn i Frankfurt som åpner nå, kan man forvente mange gode presseoppslag. Men dette betyr også at negative hendelser blir iakttatt utenfor grensene.
Rister på hodet
Mange ganger skriver jeg om hendelser som fremkaller begeistring og forbløffelse, som for eksempel om milliardinvestering i turistveiprosjektet eller den nye operaen. Men når det gjelder Munch-museet er reaksjonene annerledes. Det kunstinteresserte miljø og folk fra bransjen, reagerer med overraskelse og rister på hodet når de hører om utviklingen i Norge. Denne reaksjonen er faktisk rimelig, men betyder som sagt at Norge settes i et dårlig lys.
Den årelange krangelen rundt Munch-museets nybygg og plassering ses som en farse i utlandet. Hvordan kan Norge behandle sin mest berømte sønn slik? spør man seg. Selvfølgelig er det også andre land som krangler om museer dedikert deres kunstnere. Men det er land som nesten alltid er fattigere og som derfor har mindre muligheter. Samtidig som de har flere kunstnere av lignende betydning – om den enes arv ikke blir bevart godt nok, så finnes det flere. Tenk bare hvor mange verdensberømte malere som er født i same århundre som Munch! Alene Frankrike har Cézanne, Manet, Monet, Degas. . . Men i Norge finnes det kun Edvard Munch, og arven hans trenger derfor intens skjøtsel som en sjelden plante.
I stedet har Munchs arv de siste årene, på samme måte som like etter sin død, ikke blitt behandlet seriøst, og senere ble den instrumentalisert av politiske grunner. En slik behandlingsmåte skader ikke bare kunstnerens arv, men også Norges omdømme i (kunst) verden. Mest problematisk opptrer Fremskrittspartiet. Med et så stort byggeprosjekt endrer man ikke plutselig mening bare på grunn av populistiske taktikk. I stedet må man tenke gjennom sin linje fra begynnelsen.
Hvis Frps nei hadde vært klart allerede for flere år siden, hadde Høyre og Ap sikkert samlet seg og funnet en felles løsning. Det hadde vært det beste, for bare et bredt flertall kan være en garanti for at et så langvarig storprosjekt ikke blir forhindret av skiftende politisk flertall. Et nytt Munch-museum skal være for nordmenn og turister og ikke en kasteball for politiker.
Mest kommentert siste døgn