Muslimsk nok?

Gårsdagens Aftenposten inneholdt et merkelig angrep fra Leyla Hasic på en rekke muslimske representanter, deriblant meg. Selv etter å ha lest det flere ganger, er det ganske så uklart hva hun egentlig vil. Dessuten, hun krever respekt for sin forståelse. Inkluderer dette at andre ikke skal ha samme rett?

Les også

Hvor er min rett til å praktisere islam?

Dere har gjort meg, en vanlig praktiserende muslimsk kvinne, til «det onde», skriver Leyla Hasic.

Skremmende og trist

Artikkelen inneholder et verdensbilde som er skremmende og trist, men jeg har en mistanke om at problemet i like stort grad som noe annet er brillene Hasic har på seg. Hasic er ung, sint og har mange følelser hun sliter med å få ut. Jeg kan ha sympati med det. Problemet er at hun retter skytset mot alt hun ser. Teksten er i så måte kanskje mer et uttrykk for sinne og fortvilelse. Det kan virke som at Hasic ønsker å ha rett til ikke å bli motsagt. Det er en rett det er vanskelig å gi henne, på samme måte som jeg ikke gir samme rett til folk som krever å kritisere islam og muslimer uimotsagt.

Hasic har rett i at det finnes elementer i samfunnet som stiller hindringer i veien for praktiserende muslimer. Hennes store tabber er at hun drar disse holdningene og smører dem på alle som er uenig i hennes verdenssyn. Heldigvis er det faktisk ikke slik at det finnes et hat mot muslimer overalt. Det er ikke det samme som at det ikke finnes slikt hat, det gjør det dessverre. At mange muslimer, tross høyere utdannelse, kan slite med å finne en jobb, er uheldig. Som samfunn tjener man slettes ikke på dette.

Skylder på andre

Spørsmålet er imidlertid om man kan skylde på absolutt alle andre for dette. Kan du skylde på dem som ikke er enige med deg? Her er det en logisk feilslutning av dimensjoner.

Hasic snakker også om spredning av rasisme og hat, noe som faktisk er en realitet og som vi alle bør arbeide med å bekjempe. Teksten viser også en sårhet som jeg mener det er viktig å forstå. Det kan være vondt å føle at en må betale en høy pris for de valgene man tar, men man kan altså vanskelig beskylde alle rundt seg for dette.

Liten vilje til dialog

Hasic snakker mye om dialog, og viktigheten av det. Her er jeg veldig enig med henne, dialog er og bør være den foretrukne veien. Problemet er bare at teksten hennes i liten grad illustrerer en vilje til dialog. Sånn sett minner teksten meg veldig om tekster fra islamhatere som jeg oftere har prøvd å gå i dialog med. Forskjellen mellom disse er i grunn bare fortegnet. Der ordinære mennesker ikke ser noe problem, ser disse uoverstigelige forskjeller og konflikt.

Så kommer det jeg mener er det mest problematiske med teksten til Hasic: ekskluderingen. Alle som ikke er enig med henne og hennes meningsfeller, er ikke muslimer, eller i hvert fall ikke «praktiserende muslimer». Her opphøyer hun seg selv til en stilling jeg vil fraråde henne. Å prøve selv å sitte med definisjonsmakten og «godkjenne» hvem som er «muslimsk nok», er ikke særlig islamsk.