EU, med Norge hakk i hæl, har fjernet en rekke sanksjoner mot Myanmar, også kalt Burma, som en form for belønning for de mange politiske reformer landet har gjennomført den siste tiden. Utenriksminister Jonas Gahr Støres besøk i Myanmar er også et ledd i denne politikken, som tar sikte på å styrke reformprosessen og bringe det tidligere parialandet inn i varmen igjen.
Noen av reformene har gått uventet raskt og uventet langt. Det tok ikke lang tid før de styrende generalene hadde tatt av seg uniformen før for eksempel Aung San Suu Kyi ble sluppet fri fra mangeåring husarrest. Hun er nobelprisvinner, den fremste represtant for opposisjonen i landet, men vil heretter få lov til å drive vanlige politisk virksomhet i landet.
SANT Å SI var det få som hadde ventet dette for inntil kort tid siden. Militærstyret holdt en hard hånd over Myanmar, og det var få tegn til at det var innstilt på noen som helst form for oppmykning. Nå har reformene kommet på løpende bånd, så raskt at det skaper store problemer med å få dem gjennomført. Avisen Financial Times påpeker i en artikkel fra Myanmar at landet har statsinstitusjoner som er lite egnet eller trent til å håndtere så omfattende reformer. Det er i ferd med å bli en alvorlig flaskehals for et land som så lenge har vært utenfor det gode, internasjonale selskap.
SAMTIDIG ER DET fortsatt tvil om hvor langt eksgeneralene har til hensikt å gå. Noen meldinger fra landet viser at pressesensuren fortsatt er meget sterk, til tross for at myndighetene har hevdet at den vil bli fjernet. Opposisjonsgrupper er også skeptiske til om det er ekte reformvilje, eller en dyd av økonomisk nødvendighet, som har fått president Thein Sen og hans styre til å endre kursen så radikalt.
I en slik situasjon er det selvsagt et vågespill å oppheve alle restriksjoner og ta styrets løfter om dyptgripende reformer for god fisk. De militære har fortsatt bukten og begge endene i sine hender i Myanmar, og vil kunne endre kurs på kort varsel.
VI TROR LIKEVEL at det er riktig å ta denne sjansen. Myanmar bør få den oppmuntringen og den hjelpen den trenger i begynnelsen av en vanskelig omformingsprosess. Som så mange andre land i stormakten Kinas nærhet, trenger også Myanmar å se og oppleve at landet kan få støtte andre steder, og at en samfunnsmodell med demokrati og respekt for grunnleggende menneske- og borgerrettigheter gir suksess.
MEN DET ER all grunn til å holde øye med utviklingen i Myanmar fremover. Landet har en lang rekke utfordringer som det ikke er skissert noen løsninger for. Det gjelder ikke minst forholdet til etniske minoriteter. Den positive engasjementspolitikken må også inneholde visse krav til regjeringen i Yangon.
Kommentarer