Myten om det sekulære fortrinnet

• Snevert syn på religionsfaget  

 

Når Espen Andersen i Aftenposten 8. januar retter skytset mot religionsfaget, bommer han med en misforstått forutsetning om det sekulære vitenskapelige standpunkt som rasjonelt overlegent i etiske spørsmål.

Andersen mener at religioner bør utsettes for saklig kritikk, slik at man kan finne frem til fakta. Det er i utgangspunktet en fornuftig tanke. Man kan da også hevde at religioner og livssyn ikke tas alvorlig, og ikke vises respekt, før man lærer å kjenne deres sannhetspåstander og oppfordres til å reflektere over gyldigheten av disse. RLE-faget åpner i noen grad opp for slik refleksjon fra et «utenfraperspektiv», særlig på videregående nivå.

Men et slikt mål står i spenning til andre hensyn som også er nødvendige i et flerkulturelt samfunn. Opplæringsloven understreker at faget skal «bidra til forståing, respekt og evne til dialog mellom menneske med ulik oppfatning av trudoms- og livssynsspørsmål». Undervisningen skal være «pluralistisk».

I læreplanen sies det videre at «gjensidig toleranse på tvers av ulikheter i religion og livssyn er en forutsetning for fredelig sameksistens i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn». RLE-læreren stilles overfor en viktig og krevende oppgave når han skal forene de ulike hensyn. Men det å helt neglisjere sannhetsspørsmålet – eller verre: å fremstille alle religioner som like irrelevante – kan ikke være en akseptabel løsning på denne utfordringen.

Selv foreslår Andersen at religionsundervisningen blir en del av historiefaget og at man her bør utsette religion for saklig kildekritikk. Som nevnt gis det visse åpninger for dette i faget allerede. Mer problematisk er det at han ønsker at etikkundervisningen i norsk skole bør ha et ikke-religiøst, sekulært, vitenskapelig utgangspunkt, og at man her kan gi svar på «Hvordan man skal oppføre seg og hvilke verdier bør man ha for å fungere innenfor og bidra til et liberalt demokrati».

Problemet med dette er at et slikt «sekulært utgangspunkt» også må begrunnes i noe, men hva? Det er ikke tilstrekkelig med en rent naturvitenskapelig begrunnelse; naturvitenskapen tar i bruk visse metoder for å avdekke visse sider av virkeligheten. Den gir oss ikke retningslinjer for hvordan vi «bør» leve.

Dernest vil vi understreke at tanker om menneskeverd, menneskeretter og ytringsfrihet ikke er sprunget ut av et sekulært jordsmonn. Filosofien Jürgen Habermas sier det på følgende måte:

«Kristendommen har ikke bare vært en forløper eller katalysator for den moderne tids normative selvforståelse. Idealet om universell likhet – som har gitt opphav til idealene om frihet og solidarisk samliv, om autonom livsførsel og frigjøring, om individuell moral basert på samvittigheten, menneskeretter og demokrati – er en direkte arv fra jødisk rettferdighetsetikk og kristen kjærlighetsetikk. Denne tenkningen har forblitt grunnleggende uforandret, og man har stadig på nytt utsatt den for kritisk prøving, akseptert den og nytolket den. Det finnes intet alternativ til dette i dag. Og i møte med de postnasjonale konstellasjoners aktuelle utfordringer lever vi ennå av denne tenkningen. Alt annet er postmoderne prat.» (Zeit der Übergänge, Suhrkamp, 2001).

Altså: Habermas påpeker som historisk faktum at de mest sentrale verdier vi holder høyt i vår tid – først og fremst menneskeverdet – er en arv fra jødisk-kristen tenkning. Det er et åpent spørsmål om disse tankene fremdeles kan overleve over tid når de skilles fra det jordsmonnet de sprang ut av. Å gi en rasjonell og sammenhengende begrunnelse for disse verdiene, er uansett vanskelig for den som mener at mennesket utelukkende er et produkt av dypest sett meningsløse, evolusjonære mekanismer. Sistnevnte virkelighetsforståelse ligger ofte til grunn for et «sekulært», ikke-religiøst standpunkt.

Det er vanskelig å se noen god grunn til at jødisk-kristen virkelighetsforståelse bør nektes en plass ved bordet i norsk skoles etikkundervisning. En slik utelukkelse vil ikke være basert på en objektiv, rasjonell begrunnelse, men heller på den politiske maktens grep overfor konkurrerende livssyn.


Forfatterne er tilknyttet tankesmien Skaperkraft