Nå haler vi innpå Sverige

Det er ingen tvil om at Sverige i flere tiår har hatt en mye bedre veistandard enn i Norge. Men vi har nå en god vekst i veiinvesteringer, og knapper inn på forspranget.

Hvorfor har Sverige så mye bedre veier enn Norge? Spørsmålet har vært stilt mange ganger. Senest ba Aftenposten nylig om svar på hvorfor "Sverige stadig ligger tiår foran når det gjelder utvikling av et moderne vei- og jernbanenett".

I forordet til boken Norsk veipolitikk etter 1960 – stykkevis og delt? skriver min forgjenger Olav Søfteland: "Vegstandarden i landet vårt blir ofte diskutert og samanlikna med andre land, noe som ofte fell dårlig ut for oss. Men etter 1960 har det vært en fantastisk utvikling i veisektoren og for veitrafikken."

Da Søfteland startet som ung veiingeniør hadde Norge et veinett som for en stor del var utviklet for hest og vogn. Det var smale broer og riksveier med liten bæreevne og grusdekke. Dette var utgangspunktet da bilismen tok av på 1960-tallet. De neste 30 årene var det en kolossal vekst i persontrafikk og godstrafikk med opptil åtte-ni prosent i året.

Svensk bilindustri

Det som kjennetegnet Sverige i etterkrigstiden var sterk økonomisk vekst og kraftig sentralisering av bosetningsmønsteret. Sverige hadde en betydelig industri som krevde infrastruktur. Fremfor alt hadde svenskene en bilindustri! Resultatet ble en konsentrert sansing på infrastruktur i befolkningsrike områder, og en rask utbygging av veinettet. Der de ikke bygde firefelts motorveier, ble det bygd tofelts veier med bred veiskulder. Disse er senere med relativt små investeringer blitt bygd om til 2/3-felts veier med midtrekkefelt.

Vegdirektoratet presenterte i 1962 en ambisiøs motorveiplan for utbygging av firefelts veier i Norge. Dette var et program for å knytte landsdelene sammen med moderne stamveier. Den norske planen hadde mye til felles med svenskenes motorveiplan. Men i Norge overlevde ikke planen møtet med den politiske virkeligheten. Planen ble vedtatt, men etter kort tid skrinlagt fordi man fryktet at den skulle tappe distriktene for veimidler. Stortinget bestemte at riksveinettet i stedet skulle bygges ut som smale tofelts veier, såkalt "motorvei klasse B". Det er et godt eksempel på at det er dyrt å være fattig. Fortsatt sliter vi med at bygging av midtrekkverk krever kostbare breddeutvidelser på store deler av veinettet.

Geografi og næringsstruktur

Forskjellene mellom Sverige og Norge må også forstås i lys av geografi og næringsstruktur. Svenskene kunne konsentrere sin innsats. I Norge skjedde det en omfattende veiutbygging under det uttalte målet om at folk skal bo og virke i hele landet. Mye av den tradisjonelle industrien var og er bygd ut innerst i stupbratte fjorder med tilgang til hav. Vi har ingen "riksvei 1" på land. Sjøtransport har alltid hatt større betydning for Norge enn for Sverige.

Ulike politiske prioriteringer

Norsk veistandard må også forklares med at det simpelthen ble gjort ulike politiske prioriteringer i Norge og Sverige. Det kan ikke underslås at vi brukte mindre penger pr. innbygger til veier enn nabolandene gjennom på 50-, 60- og 1970-tallet. Da svenskene hadde bygd ut store deler av sitt hovedveinett, var vi knapt i startgropen. Våre geografiske forutsetninger gjør veiutbygging dyrt. Vi bygger ikke bare vei, vi bygger fastlandssamband, broer og tunneler i stor skala. Vi sprenger oss gjennom fjell. Tunneler er dyre å bygge og dyre å vedlikeholde. Og vi har 10 000 av dem på riksvei- og fylkesveinettet. Det er selvsagt et argument for at vi må bruke mer penger til å bygge og opprettholde vår infrastruktur enn nabolandene.

Vi har historien med oss – og vi ser fremover.

Økte bevilgninger

Bevilgningene til veibygging og vedlikehold har økt mye de siste årene. Det pågående arbeidet med Nasjonal transportplan bærer bud om videre økning i veibevilgningene.

Bompenger betaler omtrent halvparten av ny veibygging i Norge. I Norge har bompengene gjort det mulig å ta de lange løpene. Når vi tar disse inntektene med i beregningen, skal vi i 2012 bruke omtrent dobbelt så mye pr. hode til veiinvesteringer som svenskene.

Fortsatt skal vi sørge for et veinett for hele landet. Vi som arbeider i veisektoren ser frem til den dagen vi kan si at vi kjører på like gode veier i vårt land som i nabolandet.