DEN ØKONOMISKE virkeligheten har åpenbart seg med full tyngde for hele Atlanterhavsalliansen. Det rike Amerika er ikke lenger så velstående, og må stramme inn bandolæret. De europeiske medlemslandene må i gjeldskrisen skjære kraftig ned på sine forsvarsutgifter. Selv Norge, som liker å fremheve seg som det eneste landet som øker forsvarsbudsjettet, ligger langt under NATOs mål om å bruke to prosent av brutto nasjonalproduktet på forsvaret.
Dette var bakgrunnen for forsvarsministermøtet i alliansen før helgen, og opptok også en stor del av diskusjonen, ved siden av tilbaketrekningen fra Afghanistan og utviklingen av et rakettforsvar som Russland protesterer iherdig mot. Det nye slagordet er altså "smart forsvar", og frem til alliansens toppmøte i Chicago i mai, skal slagordet forhåpentlig fylles med innhold.
VIRKELIGHETEN ER altså at NATO er nødt til å klare seg med mindre midler. Det er i og for seg ikke noe helt og revolusjonerende nytt. Alliansen har vært i kontinuerlig forandring de siste 20 år. Kommandostrukturen er blitt endret og slanket, og medlemslandene har på hjemmebane tatt ut den såkalte fredsgevinsten etter at den kalde krigen ble historie. Men nå biter den økonomiske krisen så hardt at det må gjøres enda mer.
Bedre samhandling, standardisering og felles innkjøp av samme type militært utstyr, samt utnyttelse av de alliertes kapasiteter, er nøkkelordene. I en solidarisk allianse trenger ikke alle å ha og kunne gjøre alt. Men dessverre tror vi at veien mot det "smarte forsvar" er brolagt med mange gode forsetter, som det i praksis vil være vanskelig å gjennomføre.
Forsvaret er et område der nasjonal prestisje betyr mye, og der forsvarsindustriene nyter godt av beskyttelse fra egne regjeringer. Omtrent siden NATO ble opprettet i 1949 har det vært snakket om standardisering og byrdefordeling. Alt snakket har ført til noen resultater, men det er langt, svært langt igjen til de ideelle mål vil kunne bli oppnådd.
VI TROR dessverre at medlemslandene kommer til å legge opp til mange løsninger som ikke er optimale.
VI TROR dessverre at medlemslandene kommer til å legge opp til mange løsninger som ikke er optimale. De vil rett og slett være lite smarte. Ingen europeisk regjering vil tore, i en økonomisk krisetid, ikke å forsvare egne arbeidsplasser, i forsvar og i industri. Her i Norge er vi ikke annerledes enn de andre. Når vi nå skal innføre nye, og svært dyre, kampfly, står kampen om plassering av en eneste kampflybase. Distriktspolitiske hensyn veier like tungt som militære forhold.
Og interessant nok måtte forsvarsminister Espen Barth Eide forsvare norsk motstand mot å kjøpe ubemannede fly, UAV-er, med at vi har bundet oss til kjøp av sannsynligvis siste generasjon bemannede kampfly.
NATO vil trenge lang tid til å bli smartere.
Kommentarer