Bak lukkede dører samlet et 40-talls menneskerettighetsforkjempere seg i Oslo i forrige uke. Dørene var lukket av naturlige årsaker - ikke alle lands myndigheter setter pris på at deres borgere deltar på slike møter.
Rundt bordet satt aktivister fra en rekke udemokratiske land. Noen fortalte om tortur, andre om demonstranter som ble brutalt kastet i fengsel. Samtidig, klaprende på sine laptoper, fulgte byråkrater fra FNs menneskerettighetsmiljø i Genève interessert med på diskusjonene. Flere FN-eksperter bidro med sitt - hvordan kan man sikre at ubevæpnede, fredelige demonstranter skal få sikret sin rett til å protestere mot sine myndigheter?
Irritert av UD-seminar
Kontrasten var stor til det forrige store menneskerettighetsmøtet i hovedstaden, Oslo Freedom Forum (OFF), som ble arrangert i mai.
Aktivistene som samlet seg til årets OFF sto på scenen og fortalte åpent om sine respektive kamper. Blant de mest minneverdige var saudiarabiske Manal al-Sharif, den modige 33-åringen som satte likestillingens kår i Saudi-Arabia i søkelyset da hun startet en kampanje for kvinners rett til å kjøre bil i det mannsdominerte landet.
OFF er et unorsk prosjekt, iallfall stilmessig. Primus motor er amerikanskvenezuelaneren Thor Halvorssen, men listen over norske støttespillere er svært lang. Flere i dette miljøet irriterte seg over UD-seminaret - dels på grunn av mangelen på åpenhet rundt konferansen, mest fordi enkelte følte at utenriksminister Jonas Gahr Støre langt heller vil drive egne prosjekter enn å omfavne tiltak startet av folk utenfor det norske FN-sporet - folk som Halvorssen.
På det siste punktet har OFF-støttespillerne et poeng. UD har gitt pengestøtte til OFF de fire årene det har vært arrangert, men nektet lenge å sende noen fra politisk ledelse til konferansen. Først i år dukket statssekretær Gry Larsen opp mot slutten av konferansen for å holde et innlegg. På kort varsel. Og etter et visst eksternt press.
Ulike metoder
Etter å ha vært til stede på begge konferansene er konklusjonen at de utfyller hverandre svært godt. OFF kan invitere aktivister Norge av politiske årsaker vegrer seg for å bli sett sammen med - for eksempel folk fra Kina eller Etiopia. Konferansen er i hovedsak en scene der aktivister kan fortelle sterke, gripende historier om menneskerettighetsbrudd. Det er tilløp til dialog, men i hovedsak er konferansen basert på enkeltutspill.
UD-seminaret griper i større grad an problematikken ovenfra når aktivister og FN-folk diskuterer hvordan man i fremtiden skal forhindre slike menneskerettighetsbrudd. Det er mye snakk, men snakk kan - kombinert med handlekraft - skape endringer på sikt.
Norske myndigheter har et rykte å leve opp til, og har slitt litt med dette i Genève de siste årene. Blant annet har ikke Norge klart å ta initiativet til en eneste resolusjon mot enkeltland i løpet av de to og et halvt årene vi har sittet i FNs menneskerettighetsråd. Det er stort sett USA som må ta ansvar. Et norsk forslag om å sikre retten til fredelige protester, som ble vedtatt av FNs generalforsamling i vinter, er et godt skritt på veien.
Rike, lille Norge har alle forutsetninger til å bli en internasjonal møteplass for forkjempere av de universelle menneskerettighetene. Jo flere slike møter, jo bedre. Og aller best: Om arrangørene av disse møtene kan bli flinkere til å snakke med - og anerkjenne - hverandre.
Mest kommentert siste døgn