Naive ønsker 
for Syria

I den syriske byen Homs har bevæpnede opprørere tatt kontroll over hele bydeler. USAs etterretningssjef James R. Clapper ser tegn til at Al-Qaida står bak bombene i Damaskus og Aleppo. Situasjonen i Syria minner stygt om en borgerkrig, som regimet neppe er ansvarlig for alene.

Hillary Clinton og andre vestlige politikere hevder likevel at Syrias president Bashar al-Assad har «mistet all legitimitet» gjennom sin bruk av vold. Med på laget har de blant annet Saudi-Arabia, Qatar og Bahrain. I norske og mange internasjonale medier har Den arabiske ligas krav om at presidenten må trekke seg blitt fremstilt som en «fredsplan».

Dobbeltmoral

Assad-dynastiets «legitimitet» har i flere tiår vært basert på rå maktutøvelse og trusler om vold. Men dette fenomenet er ikke unikt. En rekke av Vestens allierte gjør det samme. Saudi-Arabia har nettopp hjulpet Bahrain med å slå ned et opprør med bred folkelig støtte. Kongedømmet i Riyadh har forbudt enhver demonstrasjon i sitt eget land. Samtidig anses disse øvrige despotene i Midtøsten å skulle ha den demokratiske velferden til syrerne i tankene for sin «fredsplan».

Det hadde gjort den opplyste debatten godt om konteksten for det som utspiller seg i Syria ble løftet mer frem. Meningsmålinger tyder på at Assad fortsatt har støtte fra opp mot 50 prosent av befolkningen, ikke minst fra kristne, drusere og alawitter. Men Syria er altså en alliert av Iran. For Saudi-Arabia er det heller ingen ulempe om mer religiøst motiverte sunnimuslimske grupper kommer til makten. Hvorvidt det på lengre sikt tjener USA og Europa å dytte nok en vaklende og relativt sekulær statsmakt i Midtøsten over stupet, er annen sak.

Mange her i Vesten ser det nok slik at diktatorenes fall i Midtøsten under press fra «folkelige» opprør til slutt vil ramme Iran, Russland og Kina. Men man skal være forsiktig med hva man ønsker seg. Filosofen Thomas Hobbes betraktet det absolutte eneveldet som et fremskritt sammenlignet med tilstedeværelsen av mer eller mindre likestilte, væpnede grupper som stadig utfordret hverandre om territorier og små fordeler. Dagens Libya begynner så smått å vise hva fraværet av maktmonopol kan bety.

Den ensidige fordømmelsen av Bashar al-Assad er enten selektiv og opportunistisk eller basert på en ekstremt naiv oppfattelse av «staten» og utøvelsen av makt. Er det slik at demonstranter som oppnår at staten tyr til vold i en desperat kamp for sin egen overlevelse dermed har legitimiteten på sin side? Slik fremstår den vestlige diskursen rundt både Libya og Syria. Men vold mot «egne» innbyggere er selvfølgelig et tegn på svakhet, noe krigene i Irak og Afghanistan er tragiske eksempler på. Og til de som måtte ha glemt det: Der var det statsmaktens utfordrere og Al-Qaida vi kjempet imot.