Når bare eliten synes

Vidar Kvalshaug skrev i Aftenposten i forrige uke at Twitter ikke er noe eliteprosjekt, det er snarere et demokratisk verktøy. For ham er det ikke noe motsetningsforhold mellom Facebook og Twitter, som gjerne fremstilles som henholdsvis «folkets» og «elitens» nettsamfunn – der det ene er fjasete og det andre reservert for satire og seriøs samfunnsdebatt.

Argumentet til Kvalshaug er at Twitter, i likhet med Facebook, er åpent for alle: Det er lett å registrere seg, og det er en lav terskel for å ytre seg. De som blir lagt merke til på Twitter er ikke bare de som har mest å si, men som sier det best mulig.

Jeg er selvsagt enig i denne karakteristikken av Twitter. Det er åpent for alle, og ved første øyekast vil alle ha samme mulighet til å bli lagt merke til.

Åpent for alle, men bare eliten syns

Likevel tar Kvalshaug feil. Twitter, men også Facebook slik det fremstår i den norske offentligheten, er eliteprosjekt. Ikke fordi vanlige mennesker er ekskludert fra å bruke dem, men fordi de brukerne som blir lagt mest merke til ikke er de som «tar noe på kornet», men de som er mest kjent fra verden utenfor Twitter.

Da Plumbos vokalist kom med en karakteristikk av Madcon, som ikke skal gjentas her, under utdelingen av Spellemannsprisen, hev journalistene seg over Twitter. De siterte barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken, skuespiller Aksel Hennie og andre kjente mennesker. Mange vanlige mennesker ytret seg òg, men deres meninger ble ikke sitert i Aftenpostens artikkel «Madcon: tragisk og trist». 

Da NRK skulle skryte av hvor godt det norske folk liker TV-serien «Lilyhammer», var det ikke en tilfeldig kommentar de trakk frem. NRK valgte å gå til toppen av hierarkiet og sitere det Jens Stoltenberg hadde skrevet om serien på sin Facebook-profil.

Kommentar uten intervju

På samme måte som alle har anledning til å skrive leserinnlegg som publiseres i Aftenposten, har også alle mulighet til å registrere seg på Facebook og Twitter. Men, akkurat på samme måte som leserinnlegg fra toppsjiktet i samfunnet blir lagt mer merke til enn dem fra ukjente navn, blir også det som twitres fra toppen gjenstand for journalistenes interesse, på en helt annen måte enn det som kommer fra en anonym bruker.

Skal man komme på trykk, må man enten ha noe veldig godt å si, eller man må ha et navn eller en tittel som tilsier at det man mener har en verdi utover at det er en mening. Derfor bruker journalister mennesker fra samfunnets toppsjikt, og ikke «fem på gata», som kilder i artiklene sine.

Kvalshaug sier at han bruker Twitter til å «ta pulsen på samfunnet». Ham om det. Norske journalister bruker Twitter til å få sitater om dagsaktuelle emner fra toppene i samfunnet uten å måtte ringe til dem – de er jo tross alt fremsatt offentlig. Det er ikke hvordan Twitter er bygget opp som gjør det til et eliteprosjekt; for som Kvalshaug sier er det demokratisk bygget opp. Det som gjør det til et eliteprosjekt er hvordan sosiale medier brukes i samfunnet.

De som er mest kjent utenfor Twitter, er også de som blir lagt mest merke til inne på Twitter.