Når Snåsamannen behandler det legevitenskapen kan og vet noe om, fnyser vi leger. Når vi leger ikke kan og vet, griper vi da villig til det vi ikke vet noe om? Troverdige mennesker vitner om Snåsamannens helbredelseskraft. Likevel anbefaler ikke de fleste norske leger en tur til Snåsamannen når det er noen som blir syke og trenger legehjelp.

Hva skjer når vi som leger selv ikke har behandlingsalternativ til pasientene, eller antar en sykdom er psykosomatisk betinget? Tyr vi da til alternative tilbydere? Tenker vi at det handler om pasienters manglende livsmestring og at de dermed "selv må ta ansvar" og tilbyr dem adferdsterapi? I en travel legehverdag kan det være behagelig. Pasientene, derimot, kan forbli syke og ikke få tilgang på korrekt behandling.

Psyke og soma

Når prøvene er normale, er det lett å tenke psykosomatikk som årsak. Leter jeg godt nok, vil jeg oftest finne barndomsgrums, hverdagsmas og andre utfordringer som kunne forklare pasientens symptomer. Når vi mangler kunnskap om en sykdom, og samtidig vet at psyke og soma gjensidig påvirker hverandre, kan konklusjonen bli at det eneste rette er at denne pasienten hjelper seg selv - ergo gir vi deg adferdsterapi, eller du får ta deg sammen! Hvor mange pasienter har ikke feilaktig blitt møtt med denne antagelsen i løpet av vår medisinske historie? I 2011 er det i beste fall unødvendig å si at sjel og kropp henger sammen. På den ene siden blir dette som å slå inn åpne dører. Sola er varm! På den andre siden vil den enøyde oppmerksomheten og ringargumentasjon om psyke, soma, påvirket immunforsvar og påfølgende sykdom i sin ytterste konsekvens være bakstreversk og tåkelegge debatten om sykdommer der det fortsatt er kunnskapshull og tilfeldig diagnosesetting. Pasientene taper.

Forskning

ME er en sykdom som ofte blir nevnt når psyke og soma diskuteres. Nylig kom det banebrytende, norsk forskning fra legene Øystein Fluge og Olav Mella ved Haukeland sykehus, som peker på ME som en mulig autoimmun sykdom som kan behandles med medisin. Resultatene er svært gode, en stor andel blir betydelig bedre og ingen trenger adferdsterapi. Mange får tilbakefall, som forventet ved en autoimmun sykdom. Det å erfare omfattende bedring, stopper heller ikke tilbakefall. Dette antyder igjen at det er biologiske grunner til tilbakefallene. Helsepolitikere går nå inn for økte bevilgninger til biomedisinsk forskning. Pasienter har vært kasteballer, ofte vært unndratt korrekt behandling og utsatt for kommersielle og ofte kostbare aktører innenfor alternativbransjen.

"Gjøre seg selv frisk"

Flere leger har anbefalt et kurs til drøye 1000 kroner pr. time som skal hjelpe mot alt fra sykdommen Multippel Sklerose (MS) til angst, psoriasis, depresjoner og ME. Etter tre dager skal pasientene kunne erklære seg friske. De lærer at de "gjør sin egen sykdom" og at "de har et valg". Handler anbefalingene om hva vi leger eller ikke velger å tro på når vi anbefaler denne type behandling? Noen helsearbeidere anbefaler dette kurset, men ikke Snåsamannen. Hvorfor det? Begge alternativene har et sterkt innslag av at pasienten må tro, og begge kan vise til anekdotiske helbredelseshistorier.

Overlege Vegard Bruun Wyller uttalte til NRK.no at han har anbefalt metoden til flere av sine ME-pasienter fordi den har elementer av "kognitiv terapi". En av dem Wyller anbefalte kurset til, var 13 år og ME-syk. Ungdommen klarte ikke "gjøre seg selv frisk" på kurset. Ifølge pårørende ble sønnen i etterkant suicidal. Denne historien om nedtur og forverring av ME etter et slikt kurs er bare en av flere som nå kommer frem som pasienthistorier, og Helsedirektoratet varsles.

Hvem har ansvar?

Helsearbeidere utfører det som helsepersonelloven kaller helsehjelp. Pasienten kan selvsagt takke nei til enhver behandling, men det betyr ikke at legen dermed står fritt til å gi tvilsomme råd med det forbehold at det er valgfritt for pasientene å bruke dem. Hvem har ansvar når utfallet er uheldig? Legen som anbefalte? Kurslederen eller terapeuten som hevder at de ikke driver "behandling", men likevel indirekte fremstiller den slik? Den syke som lyttet til legen?

Vi leger bør være tydelige i rollen vi skal ha overfor våre pasienter. Slik det er i dag, stoler pasientene på at vi er formidlere og forvaltere av erfaringsbasert kunnskap og at vi ikke gir råd som innebærer kommersielle eller egeninteresser eller som gjør pasientene sykere. Det er en oppgave vi skal ta alvorlig. Vår viten om psyke og soma bør føre til at pasientene blir lyttet til, forstått og møtt som likeverdige mennesker, fremfor å bli forklart og definert.